Jeg anbefaler alle å ta inn på The Rookery. Et eldgammelt, men topp moderne hotell i London. Det ligger tvers overfor markedshallene som Harry Potter-filmene brukte som kulisser når trollmenn skulle møtes. Rommene på hotellet har ikke nummer, men navn. Et sted du får vibber fra 1600-tallet, og hvor du kan drømme om ‘the Boy Who Lived’.
En passende møteplass må det da også ha vært for den britiske regjerings finanseksperter på begynnelsen av 1700-tallet , som kunne hatt god bruk for en trollmann alá Harry Potter (eller Hermine) for å rette opp en skral økonomi.
På slutten av 1600-tallet var de britiske statsfinanser skadeskutte som følge av langvarig krigføring. Den britiske marinen gikk på et forsmedelig nederlag mot Frankrike ved Beachie Head i 1690, og sto da uten nye inntekter til å dekke enorme regninger. Utlegg til kapprustning og krig som altså ikke hadde gitt dem noe som helst utbytte.
Løsningen på statens finansielle krise var å skipe en nasjonal bank for statens finansielle transaksjoner. Banken måtte være i privat eie, bare slik kunne den ha bred tillit i befolkningen. Bank of England åpnet dørene med en dividende på aksjene på 6 prosent, og 11-års lån fra allmenheten til 8 prosent rente. Bare slik kunne britene reise nok midler til å bygge en ny marine sterk nok til å beseire franskmennene. Sentralbanken ble en stor suksess, med gradvis økende makt og innflytelse i det britiske samfunn.
Nye kriger fulgte. Da Spania og Frankrike ville samle seg til ett gigantisk rike etter spanskekongens død i 1700, ble det krig. En krig hvor andre europeiske stormakter kastet seg inn på britenes side: Krigen om den spanske arverekkefølgen.
Denne krigen ble avgjort til britenes fordel i 1711, med Gibraltar som krigsbytte. Men heller ikke denne krigen ga noen umiddelbare inntekter til den britiske statskassen. Tvert imot var det en kostbar seier som truet med å ruinere dronningen.
Dronning Anne og hennes hoff slet med å få lån til fornuftige renter og fikk etter hvert problemer med å betale sine regninger. Selv regningene til skipsverftene, som hadde bygd de seierrike krigsskip for marinen, klarte hun knapt nok å betale.
For å fortsatt kunne kontrahere nye krigsskip måtte hun gripe til ekstraordinære tiltak. Hun foreslo å bytte statsgjeld og fordringer som vertsfeierne hadde i sin besittelse, mot aksjer i et nystartet selskap, South Sea Company (SCC). Et selskap som skulle få store rettigheter i Sør-Atlanteren.
Blant annet skulle selskapet få retten til å drive slavehandel med de amerikanske kolonier. En handel som de også fikk drive med de spanske kolonier fra 1713 av. Verftseierne hadde også her håp om å få utvidede handelsrettigheter i dagens Sør-Amerika der spanjolene fortsatt regjerte, men med stadig svakere kontroll. Håpet var at SSC kunne få nye rettigheter, frakte større laster og tjene store formuer etter hvert som årene gikk. Men det var egentlig bare fremtidsdrømmer myndighetene hadde å fare med. Inntektene i de første åra var neglisjerbare.
SCC fikk også rett til å samle opp stadig mer statsgjeld og betale ut renteutbetalingene fra den engelske stat til aksjonærene. SCC fikk da en viss status i finansmiljøet, som et nødvendig redskap for staten.
London var på denne tid Europas største by, gjenoppbygget fra grunnen av etter den voldsomme bybrann av 1666, og i ferd med å bli et viktig finanssentrum.
Det var ikke bare byen som var i vekst, men også kompleksiteten til dens næringsliv. Handel med og administrasjon av koloniene, samt storpolitikken rundt dronningens hoff bidro til at London også ble sentrum på de britiske øyer for makt, kultur, handel og finans.
Folk kom langveisfra for å handle, bli underholdt, og ikke minst for å investere. Handelen med aksjer foregikk ikke bare på den nye børsen, men gjerne i gatene rundt selve bygningen hvor meglerne holdt hus, i det som den dag i dag fortsatt heter Exchange Alley. Meglerne gjorde ikke forskjell på folk. Fattige som rike kunne kjøpe og selge sine aksjer ved boder satt opp i gatene. Fordelen med å være på gaten var at hvermannsen slapp til for å kunne investere midlene sine. Også de som normalt ville ha blitt nektet adgang til The Royal Exchange.
Her var det også en viktig sosial dimensjon å merke seg. Utover det å gi fattige tjenere håp om en gang kunne bli økonomisk selvstendig, var aksjehandel også en måte for kvinner å gjøre seg selv økonomisk uavhengige. Fra gammelt av var det sterke restriksjoner på kvinners rettigheter i ekteskapet, blant annet på det å eie landbruksjord. Men den gang som nå var det ofte husmoren som tok seg av de hverdagslige finansielle utfordringer, inklusive kjøp av disse nymotens aksjer. Det var også mange peppermøer og enker som hadde behov for å plassere sparemidler, noe som ikke var helt greit i en tid med underutviklede banktjenester.
I motsetning til tulipan-manien var den sterke verdiutviklingen jobbet frem av korrupte politikere som drev med aksjespekulasjon. Avisene lot seg også bestikke til å skamrose tvilsomme prosjekter. Frem til sommeren 1720 mangedoblet verdien av SCC-aksjene seg. Det til tross for at stadig flere aksjer ble trykket. Dette var historiens første ‘jobbetid’, hvor elitene forsøkte å berike seg selv ved jevnlig utbrudd av falsk optimisme, for deretter å selge ut sine billigkjøpte aksjer for en dyr penge til allmuen.
Rentene var også fallende i fredsårene frem til 1720, med 4 prosent i plasseringsrente for småsparere. Bare det halve av hva det hadde vært i 1694 da Bank og England ble etablert. De fleste aksjer steg naturlig nok i verdi, godt hjulpet av folk som var desperate etter avkastning.
Myndighetene fikk betalt for sin tildeling av løyver til ulike selskaper. Rettigheter som ikke måtte misbrukes. Når for eksempel et bygningsfirma begynte med lukrativt salg av livspoliser, ble parlamentsmedlemmer opprørt da dette ikke var intensjonen med selskapets opprinnelige løyve.
Byggefirmaet hadde ikke betalt for et slikt løyve. Det hadde tatt seg til rette på et nytt forretningsområde den opprinnelige lisens ikke ga dem adgang til. Det uten å betale hverken staten eller politikerne de nødvendige bestikkelser, for at løyvene kunne gis.
Politikerne fikk etter hvert kalde føtter da de så at kursen på SCC kunne doble seg fra den en uke til den neste. De strammet derfor til med en helt ny form for inngrep: kredittreguleringer. ‘The Bubble Act’ skulle begrense etableringen av nye selskap. En innskrenking i de nye selskapenes aktiviteter ble da landets lov. Londons politikere, som jo ikke kunne få bestikkelser lenger, siden aksjer ikke lenger kunne trykkes, begynte nå å selge ut sine egne aksjebeholdninger. Og når folk skjønte at alle innsidere, som hadde greie på slikt, solgte sine aksjer, ble moderate kursfall til kollaps og ruinerende tap for de som hadde plassert alt de eide i SCC.
Mange beretninger om South Sea Bubble gjør narr av hvor godtroende folk var, men det var egentlig ikke så rart at de stolte på sine politikere og autoritative aviser. Det var heller ingen unik SCC-boble å snakke om. Det var mange aksjeselskaper å investere i på denne tida, og de fleste fikk en voldsom opptur, før de falt tilbake igjen i takt med SCC.
Selv om mye av ansvaret for børskrakket lå på myndighetenes klumsete håndtering av aksjemarkedets fråde, ikke på selve børsen, så ble aksjemarkedet som markedsplass uglesett i nær 100 år. Fremtidige spekulanter måtte finne andre kanaler for sine lyster.
Det kom mye godt ut av denne skandalen. Skandale styrket den regulatoriske rollen til Bank of England. En bank som krevde høye etiske standarder hos sine motparter. Den ble den sentrale banken hvor landets øvrige finansinstitusjoner kunne låne midler. Den stilte krav til forretningsførsel og risikotaging. Børsen ble bedre regulert, og den tidligere så omfangsrike handel på fortauene til Exchange Alley svant hen.
I den politiske opprydningen ble de mest notoriske jobberne straffeforfulgt, mens statsadministrasjonen ble modernisert til noe som likner på det britene har i dag. Statsministeren, eller førsteministeren (Prime Minister), var en ny post som skulle sikre sterkere styring av staten. Robert Walpole som satt fra 1721 til 1742 ble den første og meget dyktige i Storbritannias historie. Den dag i dag liker britene å ha en statsleder som kan svinge pisken.
Kulissene til dette eventyret er fortsatt intakt. Tar du til venstre i det du forlater Hotell Rookery passerer du både Exchange Alley, The Bank of England, og selvfølgelig, South Sea Companys hovedkontor.
Hovedkontoret står der i all sin prakt slik den gjorde i 1720, med prangende, tillitsvekkende greske søyler og statuer på taket med eksotiske motiv.
Og hvem vet? Kanskje treffer du på Ron, Hermine eller Harry nå du rusler i gatene. Du treffer i hvert fall garantert noen som prøver å ligne på dem!