-As housing goes, so goes the economy – er et gammelt jungelord for amerikanske makroøkonomer.
Boliginvesteringer er ikke normalt mer enn 5 prosent av økonomien, men det er en sektor hvor aktivitetene med plank, mørtel og stein svinger mye. Boliger er også husholdningenes viktigste sparebøsse. Norges 2,7 millioner boliger antas å ha en markedsverdi på om lag 10 000 milliarder kroner. Og når aktiviteten i byggebransjen og boligverdiene svinger samme vei blir effekten på privat sektor ofte overveldende i det ting utarter seg.
Til tross for at boligsektoren, i alle dens aspekter, betyr så mye for norsk økonomi har den ikke samme plass i politikernes prioriteringer som de mindre sektorene industri og landbruk. En kan også spørre seg hva som er viktigst. Folk trenger steder å bo og oppvekstvilkår for barna i trygge nabolag med gode skoler, fritidsaktiviteter og varehandel. Ingen trenger aluminium.
Men boligbyggingen er av mange grunner svak. I februar fikk vi nye tall for igangsettingen av boliger. Målt i antall kvadratmeter har aldri i dette årtusen igangsettingen av boliger (målt i kvadratmeter) vært så svak som nå. Norge er nå dømt til å få fremtid med prekær boligmangel. Ingen vei utenom.
Også i arbeidslivet har boligbyggingen vært svakere regulert enn andre sektorer. Med Øst-Europas inntreden i EU fikk byggebransjen tilgang til flinke, hardt arbeidende håndverkere. Polakker og andre øst-europeere som med årene etablerte seg i Norge med egne firmaer, familie og vennekretser. Nå strammer imidlertid regjeringen kraftig inn på tilgangen av arbeidskraft, med hopp i byggekostnadene som resultat.
Eierskapet til boligene organiseres forskjellig fra land til land. I Norge har vi få store boligbyggere og få store boligutleiere. Det er en fragmentert sektor, noe som kanskje også forklarer hvorfor den ikke har større politisk gjennomslagskraft enn den har i dag. Andre næringer har vunnet politikernes gunst. Boligbyggerne er NHOs tapere.
Til forskjell fra mange andre land har Norge gått bort fra boligbygging, utleie og eiendomsdrift i offentlig regi. Du finner også systemer for regulering av husleier med tilhørende kø for å få tak i de billige boligene i andre land, men ikke i Norge. Vi slipper da også bestikkelser og penger under bordet som jo hører med til historien om de regulerte husleiene. At noen partier vil ha tilbake strenge reguleringer av husleier må bero på uforstand. Det vil dessuten redusere tilbudet av utleieenheter.
Myndighetenes arbeid påvirker boligsektoren på så mange måter uten at tiltakene koordineres. Vi har intet boligdepartement med oversikt over alle aspekter ved den norske boligsektoren.
Noen av de viktigste grep gjøres i skattepolitikken. Én ting er bankenes boliglånsrente, men det er folks lånerente etter skatt som er den viktigste driver av folks bokostnader. I hvert fall for unge barnefamilier som gjerne har store lån. Formuesskatten kan også påvirke folks valg av bolig da det å kjøpe en dyr bolig eller en bondegård kan være en fin måte å hjemme unna formue på. Sist, men ikke minst, er bolig en fin måte å overføre arv på. Mange studenter har i praksis fått en liten leilighet fra sine foreldre som de gamle dekker renteutgiftene på.
Låneadgangen er også viktig. Norge har en meget streng boliglånsforskrift som hindrer folk i å ta opp for mye lån relativt til sine inntekter og sine boligverdier. For å avhjelpe vanskligestilte har vi en Husbank som har fått økte rammer i takt med at stadig flere boligkjøpere trenger hjelp. Det er imidlertid noe rart med en kapitalistisk økonomi hvor folk ikke skal få disponere sin formue som de vil, uansett hvor gammel du er, men hvor staten gir ut boliglån uktritisk.
Et ungt ektepar hvor begge er leger kan med god samvittighet ta opp store lån, vel vitende om at deres inntekter bare vil stige med årene i det som er noe av de tryggeste jobbene som er å oppdrive. Pensjonister som har stor boligformue bør også kunne belåne sin opparbeidede boligformue tungt da likskjorta ikke har lommer. I begge tilfeller nekter staten folk å ta fornuftige valg på egne vegne.
Regjeringen har akkurat lagt frem en boligmelding hvor et av de fremste grepene er å hjelpe flere unge kjøpe boliger i distrikter hvor boligprisene tendensielt er meget svake. Trolig en bjørnetjeneste. Det sies at det fødes en taper hver dag. Regjeringen trenger ikke skape flere.
Vi får en fasit av alle disse ukoordinerte virkemidlene som griper inn i boligmarkedene. Husleier og boligriser må trolig kraftig opp for at boligbyggingen skal hente seg inn igjen, og nå mere normale høyder. Alternativt kunne det offentlige ha tatt seg råd til å bygge for egen regning, men det er det få norske politikere som ønsker seg i dag.
Norge er et pussig land. Politikere kjemper frem tuneller, broer og firefelts motorvei dit ingen kunne tru at nokon ville bu, men har ingen interesse av bevilge noen milliarder kroner til boligbygging til glede for den oppvoksende slekt og for å hjelpe fattigfolk bo godt.
Studentboliger fanger imidlertid politikernes interesse, og her kommer det gledelig nok 1650 nye boliger med tid og stunder. Men det er boliger de fattigste blant oss får se fint lite til. Boliger ingen barnefamilie kan bruke.
De færreste politikere ønsker å erkjenne at det her er en viss sammenheng mellom deres prioriteringer og mangelen på boliger. De har klokketro på veier, bruer, industrianlegg og offentlig praktbygg skal berge bosettingen. Men det å utvikle hyggelige nabolag med luksuriøse boliger har de liten interesse av.
Utvikling av ‘den lyckliga gatan’ er imidlertid det eneste som vil avhjelpe den kommende boligkrisen. I fremtidens Norge er det kun byer og bygder hvor det er fint å bo som vil blomstre..
They don’t make them anymore.