-Å nå et gitt inflasjonsmål definert ved KPI, eller ei, – det er spørsmålet!
Hvordan kan det ha seg at alle de briljante økonomene i vår sentralbank etter mitt syn bommer på rentesettingen?
Vel, kanskje er det feil målskive de sikter på?
Saken er den at konsumprisindeksen, slik den beregnes av Statistisk Sentralbyrå, tillegger husleiene om lag en femtedels vekt. Alt annet får bare 80 prosent av indeksens tyngde.
Så i tidligere år, da veksten i husleier var nær 2,0 prosent, kunne man unne seg langt høyere inflasjon på alt annet enn selve målet på 2,5 prosent.
Nå derimot, med 2 prosent som mål, og hvor husleieveksten er på 4 prosent (med et vekstbidrag på 4 X 0,2= 0,8 prosentpoeng av de 2,0 som utgjør målet), kan resten av indeksen kun vokse med 1,5 prosent (med et bidrag på 1,5 X 0,8 = 1,2 prosentpoeng).
Rentehoppenes knusende effekt på boligbyggingen kommer faktisk til å gi oss høyere inflasjon i nær fremtid enn ønsket, all den tid vi nå er dømt til å få svært høy husleievekst i årene som kommer som følge av boligmangel.
Med andre ord:
Desto mer du presser renta opp, desto færre boliger bygges, med resulterende økt boligmangel på sikt, og dermed stigende husleievekst.
Da blir det en stadig svinnende andel av den samlede KPI som alt annet kan vokse med.
Ved 10 prosents husleievekst kan resten av husholdningenes forbrukte varer og tjenester ikke tillates å vokse i pris, hvis da inflasjonsmålet på død og liv skal nås. En ikke helt utenkelig vekstrate gitt at vi på enkelte mål allerede er der i storbyene.
Ved 15 prosents husleievekst må resten av økonomien tvinges over i sterk deflasjon for at dette hellige mål skal nås.
Det å nistirre på dette forfeilete mål har naturlig nok enorme ringvirkninger.
Frontfagsmodellen står i fare for å kollapse da det ikke lenger er noe vits i å vise lønnsmoderasjon, gitt en rentesetting som driver husleieveksten til værs, og dermed tillater langt mindre lønnsinflasjon enn før. Et mål som svinner videre hen etter hvert som rentehevingenes forødende effekt på boligbyggingen sender husleiene, og dermed KPI, til himmels.
I årene 2016-2018, den gang vi hadde et inflasjonsmål på 2,5 prosent, var som nevnt husleieveksten om lag 2,0 prosent. Dette ga rom for at alt annet kunne vokse med i overkant av 3 prosentpoeng per år. En kalkyle som tillater 4 prosents lønnsvekst per år, gitt en gjetning på produktivitetsveksten på ett prosentpoeng per år. Med andre ord var inflasjonsmålet den gangen langt romsligere enn dagens mål, som jo prøver å tvinge prisveksten på folks handlekurver ned mot halvannen prosent.
Holder husleieveksten seg på 4 prosent, kan ikke lønnsveksten overstige 2,5 prosent over tid uten drahjelp fra utenlandsk disinflasjon, hvis inflasjonsmålet på 2,0 prosent skal overholdes.
Jeg har lært meg at det ikke er noe vits å bli opprørt hver gang konsumprisindeksen gjør et byks, eller stuper ned. Ei heller når Norges Bank overreagerer på konsumprisindeksens månedlige krumspring.
Det lønner seg å prøve å holde Hamlets distanserte perspektiv på vår måloppnåelse når det gjelder inflasjonen. Dette er hva Hamlets venn, Fortinbras sa før han gikk i krigen for å kjempe om et lite verdiløst landområde i Polen.
We go to gain a little patch of ground,
That hath no profit but the name.
–William Shakespeare
Men det er likevel med dyp uro jeg ser at den økonomiske politikken ikke klarer å finne noe bedre mål enn gode gamle KPI, som er og blir et forfeilet måltall på samlet inflasjonspress i samfunnet. Man må tenke mer holistisk.
Og nei, det blir ikke bedre ved å fokusere på kjerneinflasjonen. ‘Kjernehusleier’ har sett sin 12-måneders vekstrate øke fra 1,7 til 3,9 prosent. Dermed kan nesten ett fullt prosentpoeng av veksten i kjerneinflasjonen det siste år (til mai) tilskrives husleier.
Nei, i sannhet styrer vi norsk økonomi galt av sted, ikke på grunn av manglende skoleflinkhet eller tapperhet i krigen for inflasjonsmålet. Det går galt fordi selve målet med Norges Banks liv er feil.
Jeg ønsker alle de gode menneskene i sentralbankene en rolig sommer. Kan være at vi alle bør lære av Hamlets skjebne: at jo mindre man gjør, desto bedre er det.
Det er vel ingen som vet noe sikkert om de store spørsmål. Vet du?