Jeg hadde en eldre slektning som led av magesår. Vondt hadde han det.
Like vondt som vår syklige krone har det i dag. Der jeg trodde på 10 prosents styrking av krona i år, ligger vi nå an til å få det motsatte resultat. (Jeg trøster meg med at jeg fikk tallverdien noenlunde korrekt.)
Det uten at faktorene som skulle drive kronekursen sterkere som:
– Vanvittige store overskudd i utenriksøkonomien
– Sterkere statsfinanser enn de fleste andre land har
– Bedre utvikling i boligpriser og husholdningenes kjøpekraft enn andre steder
– Rosenrøde fremtidsutsikter
………..på noen måte slo feil.
Så konklusjonen ble helt gale, uten at argumentene sviktet.
Hvilket naturlig nok leder meg til å finne en serie nye faktorer som kan forklare årets svake kronekurs.
En mulighet er at vi har neglisjert sammensetningen av våre finansielle strømmer. Våre kontantstrømmer er langt svakere enn topplinjen indikerer. Av kongerikets vanvittige sterke 1686 milliarder kroner i overskudd på driftsbalansen i fjor, havnet hele 1448 av disse i vår offentlige sektor. Trekker en også ut kontantstrømmene fra olje/offshore/energi er det neppe så mye tilbake av positiv kontantstrøm for husholdninger, finansnæringen og foretakssektoren i fastlands-Norge.
Da blir det heller ikke rare greiene som trengs å veksles om til norske kroner. En prosess som normalt trekker krona opp i verdi, all den tid folk ønsker å kjøpe kroner mot å selge en eller annen valuta de har fått inntekter i. Men her er det altså mindre futt enn folk flest tror.
Men det må være noe mer enn bare finansielle strømmer. Vi ser jo andre land som har mye svakere kontantstrømmer enn oss, med svært så sterk valutakurs. Så det kan ikke bare være våre kontantstrømmer som er problemet. Ja, våre strømmer er mer sårbare enn vi trodde, men fortsatt bedre enn i for eksempel Storbritannia eller USA som belønnes med henholdsvis et relativt sterkt pund og en historisk sterk dollar.
Det er derfor vanskelig å komme unna en hypotese om at krona er svak rett og slett fordi det er få folk (med investeringsmidler) som foretrekker å investere midlene sine i gamlelandet, fremfor å ha dem utaskjærs.
Kanskje er hestekuren med stram finanspolitikk, strengere regulering av arbeidsmarkedet, prioritering av statlige prestisjeprosjekter fremfor kjøpekraft til folk flest, samt ressurssløsende infrastruktur med tilhørende statlige industrielle eventyr, en lite troverdig langsiktig politikk?
Kronen på verket ble massive renteøkninger som i sum trolig har gjort mer skade enn gavn for norsk økonomi.
Nei, det er vanskelig å spå. Undertegnede skal være den absolutt siste til å kaste kritiske stener.
Men, uansett hva som er sagt og gjort er vi her vi er:
– Høye renter
– Negativ BNP-vekst
– Svak kronekurs
– eksploderende antall konkurser
– og trolig storstreik i vente, fordi arbeidsfolk nok en gang skal tvinges til å akseptere en elendig utvikling i kjøpekraften
Det i en situasjon hvor staten kjører med årlige overskudd på tusen milliarder kroner.
Sånn kan det gå. Det er vanskelig å se med det blotte øye at den økonomiske poltikken har vært noen stor suksess. Ei heller til at den bidrar til en langsiktig sunn utvikling av norsk økonomi. Jo mindre oljepengebruk i dag, desto mer sprengstoff kan fremtidens finanspolitikk gi norsk økonomi, hvis vi noen gang skulle prøve å komme opp til tre-prosent-regelen for bruk av Oljefondets inntekter.
Politikere av alle slag bør nå gå i seg selv, og spørre seg hva er egentlig meningen med det den økonomiske politikken?
Burde det ikke være å gjøre Norge til et bedre sted å arbeide, bo, stifte familie og bli gammel?
Norge bruker fint lite av sin nasjonalinntekt på privat konsum, og på utvikling av boligtilbud. En trend som ikke på noen måte er bærekraftig.
Elitene våre må tenke nytt. Norges viktigste konkurransefortrinn er ikke at vi har verdens beste kostnadsmessige konkurranseevne. Nei, det er et privilegium fattige land må få lov til å ha for seg selv. Ei heller trenger Norge råflotte prestisjelokaler, statlige industrisatsinger eller unødvendig infrastruktur, Industri og annet konkurransedyktig næringsliv har vi heldigvis allerede nok av.
Norge som er rikt og har mer enn nok valutainntekter, med uante mengder dollar oppspart i Oljefondet, bør prioritere vekk alt annet enn det å hjelpe husholdningene få et bedre liv. Der det er fint å bo, strømmer nok både folk og fe fra hele verden til med sine sparemidler.
Min gamle venn led ikke fordi han var syk, men fordi han lyttet til alle kjerringråd og kvakksalvere med gårsdagens hestekurer, som han kunne komme over. Kurer som ga han de største smerter.
Senere viste det seg at det tok bare en vellaget pille for å kurere magesår. Tenk om det også er sånn i den økonomiske politikken? Det norsk økonomi nå trenger er en real JLA-pille!
Gi ut 20-40 milliarder i skatteletter, åpne for mer arbeidsinnvandring, pensjoner Bygmester Solness, dereguler arbeidsmarkedet og holde igjen på renta er i sum min pille.
Kanskje det ville skape så mye optimisme i samfunnet at vi fikk en rekyl i kronekursen, som er så sterk at nettoeffekten av alle tiltakene blir både lavere inflasjon og utflating i rentene?