Sosialistisk Venstreparti foreslo nylig å lage en ny handlingsregel, hvor bruken av oljefondet kan deles i 2 komponenter. Den vanlige delen hvor 3 prosent av oljefondet skal kunne brukes, og en ny bit som skal kunne brukes til å hjelpe fattige land. Økonomer er sjokkerte over slike uansvarlige forslag. Den ellers så sindige finansminister fyrte seg da også opp over forslaget forleden. Ja, ja det nærmer seg valgkamp.
Men det er alltid artig å se på gamle problemer med nye briller, så også når det gjelder bruken av oljepenger.
SVs forslag har mange interessante aspekter.
For det første så forteller det en historie om politikere som oppdager at deres mål kan oppnås ved å ta utlandet i bruk. Det har alltid vært en merkelig opplevelse å se hvor hissige vi er her på berget på å bruke milliarder av kroner på små kutt i CO2 utslipp, mens vi kunne hatt samme effekt for en langt rimeligere penge ved å hjelpe til med utslippskutt i fattige land. Derfor oppstår det fort mistanke om kameraderi og korrupsjon tilknyttet de norske prosjekter. Det å la utlendinger gjøre jobben slik de finner det best, uten norske nisser på lasset, er derfor også et tiltak for å bedre styring og stell her hjemme.
Det leder en også over på tanken om at det bør være mulig kjøpe undervisnings-, helse- og fengselstjenester i utlandet for en billig penge slik at våre egne overarbeidete ressurser kan avhjelpes. Her vil nok mange lokalpolitikere og fagforeningstopper protestere, men tiden jobber for å øke importandelen i våre velferdstjenester
Så dette er det første gjennombruddet SVs forslag står for:
Venstresiden i norsk politikk er villig til å se utover landets grenser for å oppnå fornuftige mål for det norske samfunn som det å bedre velferden for folk flest.
Kampen for å holde mest mulig av norsk velferdsproduksjon på norske hender, utført av norske hender med omformede brukte dollar utbetalt til norske never, er en resept for unødvendig dyr og dårlig velferd for vanlige folk.
Arbeiderpartiets flørting med Maoisme i håp om å slippe å ta i bruk au pairer og utenlandsk arbeidskraft vil neppe føre frem.
Det andre SV erkjenner er at vi må ta i bruk oljepengene. Her trenger det ikke være så stor uenighet med etablerte økonomer bare oljefondet blir stort nok til å dekke både oljepengebruk hjemme og det SV anslår som en kvart prosent av oljefondet til klimaformål i fattige land. Alt innenfor rammen på 3 prosent av fondets saldo.
Det ender med et spørsmål om hvor stort fondet blir. På mine enkle regneark følger nå oljefondet rundetider etter et skjema som gir en saldo på om lag 20 000 milliarder NOK ved inngangen til 2026.
Det er bare ikke mulig å bruke 3 prosent av dette; 600 milliarder kroner innenlands, gitt hvor stramt arbeidsmarkedet allerede er med dagens bruk av 400 milliarder kroner. Så en kan godt sette av 50 milliarder kroner til regnskogsfond, og dets like, uten at handlingsregelen sprenges. Hvis da forventningene mine slår til.
Men det var det da. Vi lever i en verden med uvanlig mange kriger og børser som er rekorddyre. Det er alltid fare for et ubeleilig krakk på verdens børser med resulterende stup i våre formuesverdier.
Mitt forslag er da at SVs klimabudsjett i utlandet bør gjøres opp i ettertid.
Hvis det skulle vise seg når året er omme at oljepengebruken ligger under 3 prosent av oljefondets verdi, så kan man dele ut de overskytende midler til formål som ikke skaper inflasjon her hjemme. Enten ved gaver, kjøp av velferdstjenester i utlandet eller overføringer til Kaskis kjære klimafond.
I så fall vil overføringene til slike fond ligne mer på et utbytte fra aksjeselskaper, som jo beregnes etter at regnskapet for året er avsluttet, enn på normale inntekter.
Det ligger i sakens natur at mottagerlandet må se på en slik overføring som oljeinntekter, eller manna fra himmelen. Pengene kommer ikke nødvendigvis hvert år. Mottagerlandene må derfor fondere beløpene de mottar, og selv ikke bruke mer enn 3-4 prosent av fondets verdi.
Så i sum vil da fattige land i praksis motta en bit av våre oljeinntekter hvert år hvor oljepengebruken her hjemme er mindre enn 3 prosent av saldoen. En pott med penger som de må husholde med like strengt som det vi gjør.
Og alle ansvarlige økonomer må vel kunne leve med en slik regel?
Selv syntes jeg dette er stort fremskritt for norske eliter som må vende seg til tanken om at Norge har blitt et samfunn med større finansielle enn menneskelige muskler. Vi har en hel verden vi kan ta i bruk.