Et av de mest spennende fylkene vi har i Norge, og ganske relevant for en diskusjon av all distriktspolitikk, er et av våre minste: Møre og Romsdal.
Bestående av tre distinkte deler: Sunnmøre, hvor man visstnok er så flink med penger, administrasjonssenteret Molde og omegn, og det driftige, tungt industrielle Nordmøre. Tre regioner som ofte havner i vennskapelige krangler om fordelingen av tilskuddsmidler, lokaliseringer av sykehus, makt og posisjoner i fylkesadministrasjonen.
Demografisk er det dessverre et fylke som jobber i motvind, til tross for sitt rike næringsliv og vakre natur. Antall kvinner mellom 20-64 år, som jeg kaller Norges viktigste kohort, er ventet å falle i årene som kommer. Da blir all stedsutvikling i fylket noe verre enn et nullsumspill. Det er kun de stedene som er mest attraktive å bo i som vil overleve. Mange småsteder og bygder må dø ut, skal storbyene Ålesund, Molde og Kristiansund kunne vokse når det samlede folketallet går ned.
At Møre og Romsdal har et kvinneproblem viser en rapport fra i år hvor det slås fast at arbeidet med likestilling har kommet ganske så kort, og kortere enn de fleste andre steder i landet. Akkurat hva som skal få flere kvinner til Møre og Romsdals mange fine plasser vet jeg ikke. Jeg har faktisk blitt spurt om dette ved mine besøk på ulike konferanser rundt omkring i fylket, men svarene mine kommer åpenbart til kort. Mere forslag enn svar foreslår jeg spa-tilbud, offentlig støttede cafeer, bakerier og vinbarer, men vet egentlig ikke hva den moderne kvinne trigges av når hun velger hvor hun vil bosette seg.
Det Møre og Romsdal får er nye veier, broer og tunneler. Vestlandsregion er som regel en av de store vinnerne av Nasjonal Transportplan (NTP). Så også i 2024 hvor vi har blant annet enn skipstunnel inne. En tunnel hvor arbeidet begynner i 2025 med å sprenge ut et hull i den nedadgående kommune Stad , helt nord i Vestland fylke.
En skipstunnel til fem milliarder kroner må vel være alle gutters drøm, men Stad kommune som er vertskap for denne nyvinningen ventes å ha sterk nedgang i antall kvinner i årene som kommer (minus 13 prosent frem til 2050).
Noen vil si at man holder tradisjoner i hevd slik ved å forenkle skipsfarten. Andre at man tross alt skaper grunnlaget for større overskudd i all fremtidig handel og transport når tunnelen står ferdig. Men hovedspørsmålet må være om dette hjelper på befolkningsveksten noe sted på Vestlandet.
Tunnelen, som vil være enestående i verden, ser unektelig ganske kul ut på tegnebrettet, jeg er enig i det. Men hva er planen for å få flere damer til Stad?
Bedre er det da å bruke penger på å få unge kvinner fra hele verden til denne unike plass. En naturskjønn kommune med rikt fugleliv og fritidsmuligheter. Ja, ja, så stormer det litt der fra tid til annen, men ungene får i hvert fall ren luft, med liten fare for å utvikle astma og de andre luftveissykdommene som plager barn i storbyene våre.
Og hvem vet? Når en søkende ung jente står der og skuer utover heiene, om det ikke dukker opp en Heathcliff av en lokal kjekkas som kan være nettopp den spesielle person, på det spesielle sted, hvor det akkurat da skjer noe helt spesielt mellom to mennesker.
Særs merkelig virker prioriteringen i bruken av midler nå som kommune og fylkeskommune har en så anstrengt økonomi at de må stenge skoler og skjære ned på andre velferdstilbud som småbarnsfamilier er storforbrukere av. Bedre ville det kanskje vært å bruke de milliarder som går til å sprenge ut en ny skipsled til å bevare og videreutvikle det offentlige tjenestetilbudet?
Så ikke et vondt ord om denne Skipstunnelen som vekker så sterke følelser for alle som har latt seg engasjere i saken. Men sjekk ut først om ikke det er andre ting man kan bruke pengene på. Tiltak som vil avhjelpe den truende krise hvor det blir manko på damer i fylket.
Her setter kun fantasien grenser. Hva med ishaller, kunstgallerier, akvarier og planetarium hvor man kan studere stjernene. Stikkordet må være innendørsaktiviteter i et fylke med mye vær, som kompletterer og ikke konkurrerer med annet næringsliv.
Dessverre velger man å satse på det man har nok av – industri og betongkonstruksjoner. Satsinger som er til plage for eksisterende lønnsomme virksomheter fordi de konkurrerer om den samme arbeidskraften som dagens suksessrike industri trenger.
Møre og Romsdals utfordringer er også et vitnesbyrd på at vår offentlige sektor; stat, fylkeskommune og kommunene har vanskelig for å koordinere seg. Kommunene har sine inntekter og får sine overføringer. NTP derimot er lekeplassen til landets mange Byggmester Solnes, med om lag 100 milliarder kroner per år nasjonalt å spille på.
Et fylke, eller en kommune, burde få lov til å veksle inn sitt samferdselsprosjekt i penger det kan fritt bruke til andre formål, noe vår balkaniserte offentlig sektor ikke tillater i dag.
For femti år siden skrev Edvard Hoems Kjærleikens ferjereiser. Her mobiliserer befolkningen i kampen mot et skipsverft som storsamfunnet presser frem. En historie om fremmedgjøringen på mange plan, mellom ektefeller, innbyggere seg imellom og kommuneadministrasjonens manglende involvering av lokalbefolkningen.
Byggingen av skipstunnelen har entusiastisk støtte fra Vestlandet og de fleste politikere i Møre og Romsdal. Man har jo hentet ut hele fem milliarder kroner fra hovedstadens strenge byråkrater. Fått pengene heim!
Men i sannhet burde alle samferdselsprosjekter ha et kontant alternativ. Ja, kjære finnmarking eller innbygger på Stad, du får velge selv. Du kan få et prosjekt til 5 milliarder kroner eller så kan hver og en av dere få om lag X-kroner utbetalt.
Det er mye å fordele. Kostnaden for skipstunnelen per kvinne i aldersgruppen 20-64 på Stad er to millioner kroner.
Kanskje ville de foretrekke å få det halve utbetalt, mot at tunnelplanene ble droppet?