Fotballkampen var Napoli-Inter og Antonio reiste seg fra kafébordet sitt for å slå lens etter å ha drukket litt for mange espressoer. Mens han gjorde sitt fornødne hørte han fra kaféen et brøl, da Napoli hadde scoret. Etter et par øl måtte han nok en gang en tur på toalettet. Og jaggu meg scora ikke Napoli igjen. Etter at en stor pizza var skyldt ned med en karaffel rødvin var det nå tur for BOM ikke bare BIM. Da skjedde det utrolige. Napoli scora igjen. Siden den gang har Napolitilhengere alltid pælma stakkars Antonio på dass ved kampstart. Det er jo en perfekt sammenheng mellom scoringer og Antonio på potta.
Jeg tenker ofte på denne (ikke helt sanne) historien når jeg hører makroøkonomer snakke. De mest usannsynlige sammenhenger brukes nærmest som naturlover. Med enorme skadevirkninger for folk flest.
Her forleden leste jeg at krona er svak fordi renteforskjellene til utlandet tidvis er for små. Det syntes meg underlig da renteforskjellene ikke er uventede, men kronekursen har vært helt vanvittig volatil i senere år. I beste fall en svært så etterpåklok konklusjon.
Selv har jeg nær gitt opp å spå kronekursen. Min kroneprognose i fjor var 20 prosent fra resultatet, og min prognose for EURNOK ser ikke ut til å fare bedre i år. Det til tross for at renteendringer ikke har vært stort annerledes enn markedet forventet.
Ser en på korrelasjoner er det enda vanskeligere å se noen sammenheng over tid. Selv når en bruker bare én høyreside variable (med fare for oppblåst forklaringskraft) er korrelasjonen i dette årtusen minimale:
Så renteforskjeller har ikke noe å si for kronekursens herjinger. Intet å gjøre med det. Det er bare en av flere eventyr makroøkonomer liker å fortelle folk. De kan jo ikke gjøre som meg og bare slå ut med armene:
Jeg hakke peiling på hvorfor kronekursen er svak.
Det blir ikke bedre for vår sykelige krone heller i årene som kommer. Siden norske renter er høyere enn i utlandet prises det inn en svekkelse – ikke en styrking av krona. I skrivende stund:
Høy renteforskjell (mot Eur og JPN) er altså intet varsel om en sterkere kronekurs fremover, MEN DET MOTSATTE. Alle som tror på noe slikt kan jo bare ta veddemålet i markedet. Talk is cheap.
Som sagt aner jeg ikke hvorfor krona er svak. Her er mitt forslag til videre forskning:
Reis til Ginza-distriktet i Tokyo. Spør en velkledd dame hvorfor hun holder sparepengene sine i yen (til negative renter) fremfor i en norsk sparebank (til 5 prosent rente). Krona må nesten halvere seg i verdi i japansk regning for at en japaner med ti-års perspektiv skulle tape på å flytte sine sparemidler til Gildeskål Sparebank.
OK, så du hakke tid til sånt. Spør tradere (ikke sjeføkonomer) i London, New York eller Zurich hvorfor de ikke gjør det samme. Du kan faktisk bare reise til Stockholmkontoret til Swedbank hvor Sven Svenson sitter i sin lusekofte med en kopp kaffe og velger å plassere svenske sparepenger i Tokyo og ikke i Oslo. Og forskanser du deg bak Norges Banks tykke murer kan du rusle ned i etasjene og i hvert fall spørre sentralbankens egne tradere hvorfor deres kollegaer går glipp av 5 prosent i meravkastning.
Kanskje kommer du nærmere sannheten ved å spørre folk enn ved å mase om betydningen av imaginære korrelasjoner?
Det som gjør meg litt deprimert er at Norges Bank er med på leken. Da de hevet renta i 2021, for første gang, var de klar over at det ikke var noen påviselig korrelasjon mellom renteforskjeller og kronekurs. Nå, sist uke ved Central Bank Watch står Norges Bank topper og applauderer.
Eventyr later til å ha blitt makroøkonomenes nye selskapslek. Det mases fortsatt om Phillips-kurve betraktninger enda vi i fjor hadde negativ reallønnsvekst til tross for at arbeidsledigheten var lav. I tidligere år da arbeidsledigheten var langt høyere hadde vi derimot solid reallønnsvekst. Tar en for seg tabellen i Økonomiske Analyser nr. 4 2023 for årene 2014-2026 får du en negativ korrelasjon (-0,2%) mellom AKU-ledighet og reallønn.
Det samtidig som man UNNGÅR reelle problemer. Ingen i sentralbanken later til å se at i dagens norske boligmarked så vil rentehevinger som gruser boligbyggingen, gi prekær boligmangel om et par år, med så sterk husleieinflasjon at inflasjonsmålet på 2 prosent blir umulig å nå. Må ikke snakke om slikt i fine selskap. Bedre da å mase om behovet for lønnsmoderasjon.
Dette kunne vært et komisk blogginnlegg, hvor norske familier bare må lide som min eventyrfigur Antonio på en eller annen utedass noen timer hver lørdag. Men dessverre er det mer et mareritt enn et morsomt eventyr for hundretusenvis av fattige norske arbeidere som straffes hardt av økonomiske analyser på avveie som leder til en feilslått økonomisk politikk.
Snipp, snapp, snute så var eventyret…….