Boligprisene i januar i år overrasket de fleste økonomer, med tilhørende rop om raske rentehevinger fra sjokkerte sjefsøkonomer. Men de var egentlig bare ganske så normale priser for januar å være.
Vi ligger nå an til en moderat oppgang i boligprisene i år, med en vekst på om lag 2 prosent fra 2022 til 2023. Mine regneark tilsier nå at prisene i desember i år blir 7,5 prosent høyere enn de var i samme måned i fjor. Det er prognoser – ikke fasit – uten at en bør dåne hvis verden blir litt annerledes enn jeg spår. Det sies at jeg bommer ganske ofte på slikt.
Hovedgrunnen til at boligmarkedene våre får et normalår i 2023 er at mangt og meget er som normalt i norsk samfunnsliv. Det skal også i år jamres, uten at der hamres.
Norge har en befolkning på 5 475 000 i 3. kvartal i fjor, opp 60 000 fra samme periode året før. Boliginvesteringene vil, hvis Statistisk sentralbyrås siste prognoser slår til, være på samme nivå i 2024 som de var i 2013.
Netto tilvekst til Norges samlede boligkapital målt etter at vi har trukket fra kapitalslitet på Norges boligbeholdning har utviklet seg langt svakere. Våre nettoboliginvesteringer, som jo er det relevante mål på tilvekst i vår fysiske boligmasse, vil i år bli om lag som de var i 2003.
I mellomtiden (fra 2003 til 2024) har Norges befolkning økt med om lag én million mennesker. Norge bygger bare så altfor få boliger i forhold til befolkningens størrelse.
Norge har en befolkning som i økende grad skal sentraliseres rundt Oslofjorden. Vi liker å kritisere andre land for å ødelegge sine biotoper, men når du satser på at halvparten av Norges befolkningsvekst skal klumpes sammen rundt Oslofjorden, og i særdeleshet på de 150 kvadratkilometer med bebyggelig areal som Oslo kommune rår over, ja da får du de pussigste resultater. Inklusive en død Oslofjord.
Norsk bolig- og regionalpolitikk gir oss altså gledene av å ha skyhøye boligpriser i hovedstaden, en død fjord, og distrikter som gradvis får lov til å svinne hen. Med dagens byggekostnader lønner det seg ikke å bygge nye boliger i det meste av Distrikts-Norge. Det selv om du skulle få tomta gratis.
Den ellers så dyktige og handlekraftige Byrådsleder Raymond Johansen har i dag en kronikk i dagens Aftenposten hvor han forteller om Byrådets syn på boligmarkedene. Vi må visstnok tåle flere naboer her i byen, men uten at vi får vite hvor. Johansen gjør som de fleste i boligdebatten. Veiver med armene, opprørt over tingenes tilstand, men strør om seg med flotte ord som |bare dekker over beslutningsvegring og handlingslammelse i Oslo Kommunes øverste ledelse.
Saken er nemlig den at skal Oslo fortsette å vokse må vi tåle flere høyhus fulle av boliger med kvadratmeterpriser som er langt høyere enn dagens. Takket være de dyktige menneskene i Norges Bank har renta imidlertid blitt satt så høyt at selv lavblokker på billige tomter i Oslo Øst nå stoppes fordi folk ikke har råd til å kjøpe dem.
Skal lavblokker (og høyhus) kunne bygges, må de tillates av Oslo kommune, renta må senkes og subsidier må bevilges av den norske stat. Alt annet er hjertevarme, feiende flotte slagord. Tomme ord.
Det er i det hele tatt noe virkelighetsfjernt i den norske bolig- og regionsdebatten. Politikere sier de ønsker dramatiske endringer, men velger konsekvent å fortsette som før. Det å sentralisere befolkningen medfører enorme kostnader, og politikere sier gjerne at de vil slippe å se at så skjer, men gjør i praksis fint lite for å snu tunge sentraliseringstrender.
Selv har jeg foreslått å flytte både Storting og Regjeringskvartal ut av bykjernen (noe staten ville ha spart enorme summer på), samt gi folk som bor i grisgrendte strøk 100 000 kroner i året i botilskudd, men ingen tar opp disse trådene. I praksis blir det til at alle politiske partier fører en sentraliseringspolitikk, men uten å ta konsekvensen av sine valg; uten det å ville bygge høyhus. Boligbyggingen i Oslo er for tiden nær rekordlav.
Det er gøy å få lov til å ta del i den norske boligdebatten. Folk jamrer seg over mangelen på boliger, for at sykepleiere ikke kan bo sentralt, og for at renta må opp slik at boligprisene kan bremses.
Ja, det er dramatiske avisoverskrifter. Men problemene i boligmarkedene fortsetter uanfektet som før. Vi øker renta selv lenge etter at boligbyggerne har kastet kortene. Sentraliseringen får lov til å fortsette med uforminsket styrke, men ingen ønsker seg høyhus i sitt eget nabolag.
Subsidier til boligbygging er utelukket. Slikt forbeholdes batterifabrikker som vi strengt tatt ikke trenger. Av en eller annen grunn kalles dette ‘en ansvarlig politikk’.
I sum kan vi derfor med relativt stor grad av sikkerhet spå at i et Norge med en voksende befolkning, som blir stadig rikere, så kan ikke boligprisene gjøre stort annet enn stige i årene som kommer.
I omtrent same tempo som før.
Alt er tilsynelatende forandret, men i virkeligheten fortsetter det bare som før.