Jeg klødde meg litt i huet da jeg leste den sterke kritikken vår finansminister ble utsatt for da han innførte lakseskatten, da han la på ekstraskatten for kraftprodusentene, og da han denne uke (med motsatt effekt på statsbudsjettet) lovte inflasjonsjustering av statens utgifter. Grep som kom uventet, nettopp fordi uventede ting av og til skjer.
Det er bare slik at når vi sto i Arendal i sommer og spådde om framtida, så var utsiktene for verdensøkonomien og norsk samfunnsliv noe helt annet enn hva den var på det tidspunkt da for eksempel lakseskatten ble innført. Nye prisstigningstall nå på nyåret er nok et kort skjebnen har lagt på bordet til finansministeren. Inflasjonstall som er høyere enn ventet, med påfølgende ekstra bevilgninger i milliardklassen som den naturligste konsekvens. Han gjør også klokt i dette veldreide intervju, hvor han nekter å la seg binde til et gitt kronebeløp i ekstrabevilgninger. Ikke før det siste kort – motsvarende Texas Hold ‘Ems The River – legges ut, ved fremleggelsen av Revidert Nasjonalbudsjett primo mai.
Mye skrik og skrål har det blitt, men folk må slappe av. Da den store økonom John Maynard Keynes ble skjelt ut for å forandre mening så ofte som han vitterlig gjorde, svarte han bare tørt:
-When the facts change, I change my mind – what do you do sir?
Det jeg her tar opp er at selv de beste prognosegivere og beslutningstagere kun har betingede estimater. Betinget av det neste kort skjebnen legger på bordet. Når de brave, eplekjekke aksjespekulanter taper skjorta på beslutningen om nivået på lakseskatten, må de bare lære seg å ta tapet som en kvinne.
Fredag fikk vi overraskende sterke boligpristall for Norge. Før jul var det mange økonomer flinkere enn meg som trodde på boligprisfall. Etter at januar-tallene ble sluppet er det overveiende sannsynlig at 2023 blir et normalår for boligprisene. De som tar feil er ikke dårlige økonomer. De hadde bare uflaks.
Jeg har også bedt folk i Norges Bank tenke seg litt før de agerer. Ida Wolden Bache har mye å lære av Poker Alice. Moteordet i pengepolitikken nå for tida er ‘ sufficiently restrictive’. Altså, det hun må spørre seg er om penge- og kredittpolitikken i sum bremser økonomien tilstrekkelig, eller ei. Spør du boligbyggere som står med en fot i grava, er det åpenbart at renta er altfor høy. I forhold til vårt kunstig lave prismål på to prosent kan det virke som om renta fortsatt er for lav.
Selv ber jeg folka i Norges Bank være mer langsiktige enn de var i fjor. Hvis rentehevinger bremser boligbyggingen for mye, vil vi få mangel på boliger og økt inflasjon. Min prognose er at denne prosess allerede er i gang. Fjorårets rentehevinger gruser årets boligbygging, noe som gir boligmangel, flukt fra byggebransjen og økt inflasjon i årene som kommer. Bruktboligprisene er fortsatt bare så altfor lave til at boligbyggingen kan ta seg opp i år, trur eg.
Fremover er det viktig at alle norske aktører i den økonomiske politikken tenker over at deres prognoser og dermed deres standpunkter er betingede. Betinget av forhold vi ikke rår over.
Ta NHO. Industrien ønsker at vi skal holde igjen på pengebruken i vår alles kjære offentlig sektor, og heller la Oljefondet ese ut. Vi bør spare, fremfor å bruke mer penger med økt inflasjon, høyere renter og sterkere kronekurs som resultat. Men jo større Oljefondet blir, desto mindre industri trenger vi i det lange løp. Et svulmende Oljefond truer faktisk eksistensberettigelsen til norsk industri. Hvis du har nok dollar, ja hva skal du da med nye fabrikker?
Også vår velutdannede, smarte og hardtarbeidende næringsminister må på et eller annet tidspunkt begynne å betinge sin infantile begeistring for batterifabrikker. Hvis det er slik at alle land i verden skal følge USA og subsidiere sin batteriproduksjon, ja da bør vi for all del UNNGÅ å gjøre det samme. Det å bruke 60 milliarder kroner på unødvendige batterifabrikker var i utgangspunktet en grotesk allokering av ressurser i et samfunn hvor arbeiderbarn ikke har nok mat på bordet, men blir 24-karats idioti hvis fabrikkene skal være avhengige av mange milliarder kroner i subsidier til driften hvert eneste år fremover. Batterifabrikkenes skjebne blir nok avgjort av det neste kort EU-kommisjonen spiller ut.
Vi har riktignok råd til å sløse. Norge har nå råd til å gjøre nær sagt hva som helst, så rike som vi har blitt – på forventningsbasis. Den store diskusjonen vi kollektivt bør ta er hva slags samfunn vi ønsker oss, gitt de enorme finansielle musklene den norske stat har opparbeidet seg.
Allerede i dag står staten for halvparten av husholdningenes inntekter takket være rause lønninger og stønader. Mer skal det bli. Med den åpenbare fare at noe helt uventet skulle ramme den svulmende pupp av et oljefond vi alle suger av. Ingen kan med sikkerhet vite om vi unngår tredje verdens krig.
Jeg hadde gleden av å besøke landbruksparadiset Lesja denne uke for første gang i mitt liv. Togturen tok meg gjennom noen av de de vakreste bygdelandskap i verden. Jeg er glad for at jeg fikk se det, og så mange andre pittoreske steder i Norge, takket være mine reiser gjennom Eika-land. Besøke bygder fulle av liv, med rik kultur og befolket av hjertevarme mennesker. Det før mange av dem blir borte.
Hele det majestetiske Nord-Gudbrandsdal står i fare for å bli avfolket. Det koster ikke stort å blåse liv i bygdene, men vi velger å la være. Det før neste kort spilles ut av Fru Fortuna.
For hvem vet? Kanskje er Lesja heldig nok til å trekke selveste Hjerterknekten?