Blir det evig russetid for husholdningene?

Sometimes it snows in april

Klarer du å håndtere en krise som koster deg 3000 kroner?

Dette spørsmål stilles jevnlig av den amerikanske sentralbank til utvalgte husholdninger. I siste gallup var det nær halvparten av amerikanere som svarte at de ikke ville klare å hoste opp 400 USD ved en akutt krise. En finansiell sårbarhet vi også finner i mange andre moderne land, om enn ikke i dette omfang.

Og når store deler av befolkningen i verdens største økonomi er sårbare, er makroøkonomien globalt også i fare. Noe som er tema for denne blogg.

Kredittmarkedene har en tendens til å forsterke konjunktursvingningene.

I gode år, da vi er på konjunkturtoppen, og vi alle burde være forsiktige med satsingene våre, er det lett å få rikelige mengder med det en tror er billige lån. I dårlige tider får du ikke lån uansett rente. Eller som Mark Twain sa: En god bankmann låner deg paraply når sola skinner, men vil ha den tilbake ved det minste tegn til regnvær.

Det er umulig å vite nøyaktig hvor vi er i konjunkturforløpet, men selv ville jeg satt mine sjetonger på at vi er i en sensyklisk fase, lenge etter at økonomien snudde til det bedre. En fase hvor lån tas opp til fremtidig bondeanger.

Den viktigste impuls som holder veksten i verdensøkonomien oppe er økende gjeldsgrad, både når en ser gjeld i forhold til BNP eller mot husholdningenes inntekter. Forbrukere som satser på at sola alltid skinner, som satser på at bankene aldri skal ha tilbake paraplyene sine. Avdrag i netto-forstand vil det aldri bli behov for.

Ta noen eksempler, litt spredt rundt i verden. I USA er både samlede billån og samlede boliglån passert tusen milliarder dollar. Dyre lån som folk sliter med å betale. En femtedel av billånene er såkalt subprime; altså lån som til mennesker med liten kredittverdighet. Mennesker som blir utestengt fra kredittmarkedet etter at de misligholder sine dyre bil og boliglån. Derav problemet med å skrape sammen 400 USD ved en krise.

Kinas økonomi vokser nå med om lag 6-7 pst i året, mens dens kredittvekst motsvarer 30-40 pst av BNP. Gjeldsgraden, som allerede er på vestlige nivåer, øker alarmerende raskt, fordi gjeldsveksten tiltar samtidig som inntektsveksten går ned. Kredittgivingen går til eiendomsinvesteringer og til å dekke tap i deler av industrien. Mer enn 10 pst av kinesiske bankers samlede utlån betales det ikke renter og avdrag på. Mere vil det bli.

I Storbritannia truer befolkningen med å trekke britene ut av EU ved folkeavstemningen 23 juni, med mulig katastrofe for britenes utenrikshandel som resultat. Briter flest lever i villfarelse om sin egen finansielle situasjon. Bygd på røvet gull, kolonimakt og den første industrielle revolusjon, skapte britene verdens største imperium med London som dets finansielle sentrum.

En stilling som London fortsatt har, lenge etter at imperiet ble borte, men i dag fundert på utenlandsk kapital.

I etterkrigsårene har pundet tidvis kollapset i verdi, når folk vil ha pengene sine ut av London, noe resten av verden i nettoforstand ikke kan få. Gitt vedvarende underskudd i utenrikshandelen må britenes utenlandsgjeld øke videre hver eneste dag. Aldri en dag uten.

Mister britene tilgangen til billige utenlandske lån kan man sette i gang en regelrett finanskrise i London. Byen med noen av verdens høyeste boligpriser, med finans som sin viktigste næringsvei. En finansnæring som i hovedsak eies og drives av utlendinger. Lehman 2?

I Norge økte husholdningenes gjeld med 165 mrd kroner det siste året. Dette til tross, eller kanskje på grunn av, at deres kjøpekraft er fallende. Årets lønnsoppgjør gir jo for små tillegg til at man kan holde følge med prisveksten. Enn så lenge er det stigende bolig- og hyttepriser som gjør gjelda lett å bære.  Men sårbarheten øker. Nordmenn ser ut til å satse på at fremtiden blir en evig russetid.

Jeg er mye ute på landeveien i Norge. Trives der. Hørte forleden fra en konsumøkonom at selv folk som har syvsifret familieinntekt sliter med å finansiere vårens konfirmasjon. Har ikke satt av en krone i sparing og er vant til å øke sine lån etter behov.

Hvordan vil ende? Tja si det.

Richard Koo er en japansk økonom som har viet mye av sitt arbeidsliv til å studere problemer knyttet til ekstrem gjeldsetting. Boka hans, ‘The Holy Grail of Macroeconomics’ anbefales på det varmeste. Inspirert av sitt hjemlands erfaringer peker den japanske økonomen på to mulige utfall: ‘Krakk og krise’ etter at store. nærmest overveldende mengder næringslivslån havner i skifteretten, eller et lavvekst scenario som ligner på det Japan gjennomlevde.

Selv om jeg ser at faren for krakk og krise, er min bestegjeting at vi får en utvikling i det meste av verden (også i Norge) som ligner på det Japan har vært gjennom. Sentralbankenes villighet til å bruke negative innskuddsrenter, er et tegn på at de vil fortsette å strekke seg langt. I Japan vurderes det nå å betale bankene for å låne penger i sentralbanken.

Det var også temaet for Eika Gruppens studie fra høsten 2015. Et scenario hvor Norges Bank innfører negative innskuddsrenter fra og med neste sommer. En rente som forblir negativ i mange år fremover.

Økende gjeldsgrad, minimerte renter og gradvis fallende kapitalavkastning er det beste vi kan håpe på.

Slapp av. Ikke noe katastrofe å bli som Japan. Tokyo kåres fremdeles til å være en av verdens beste byer å bo i og arbeidsledigheten i Japan er minimal. Men noe særlig økonomisk vekst blir det ikke!

Og faren for at noe går helt galt vil vi måtte leve med. Krakk i London, krise i Kina eller en personlig tragedie, inntreffende som lyn fra klar himmel.

Sometimes it snows in april, RIP Prince