Dagens forside av Finansavisen gir dessverre ikke et riktig bilde av hva jeg forsøkte å si i et intervju i går. Dette gir selvfølgelig undertegnede en glimrende mulighet til å nettopp fortelle hva jeg egentlig mener.
Hvordan man har det og hvordan man tar det
Verden er inn i en lavkonjunktur i den forstand at den økonomiske veksten er så lav at kapasitetsutnyttingen faller og arbeidsledigheten øker. Botemiddelet for denne tristesse er ekspansiv pengepolitikk i form av rentekutt og støttekjøp av verdipapirmarkeder fra offentlige myndigheter.
En skulle gjerne også gitt skatteletter og sløst litt i offentlig sektor, men i de fleste land er statsfinansene for anstrengte til at den offentlige sektor har mer å gi.
Dermed blir sentralbankenes kurer hovedvirkemiddelet mot de dårlige tidene. Om du er optimist eller pessimist på verdensøkonomien fremover avhenger i stor grad av om du tror virkningene av den ekspansive pengepolitikken er så store at de klarer å løfte oss ut av lavkonjunkturen.
Ikke alle er like
Et viktig poeng er at dette er gjennomsnittsbetraktninger. Det er alltid steder hvor det går vesentlig verre enn dette og selvfølgelig steder hvor det går bedre enn de gjennomsnittlige dårlige tidene. Det vil derfor også være steder hvor virkningene av rentekutt med mer slår hardere enn der hvor problemene er så store at det må mer grunnleggende endringer i samfunnet til for å rette opp skuta.
I dag virker det ikke som om sentralbanker flest har tenkt å gjøre dramatiske endringer i sine pengepolitiske planer. Derfor er det ingen grunn til å regne med noe konjunkturomslag til det bedre i våre naboland neste år.
I Norge er det litt annerledes. Her vil også vi tvinges til å føre en mer ekspansiv pengepolitikk, selv om vi ikke skulle trenge det. Når våre naboland har lave og til dels negative renter må også vi kutte rentene. Alternativet er å se krona bli gradvis sterkere. Med andre ord påføres vi stimuli vi ikke trenger.
En liten jappetid?
Det å fyre opp under deler av norsk økonomi med rentekutt i høst vil trolig gi oss en liten lånefest en eller annen gang neste år. I mellomtiden vil bankene trolig holde så godt de kan på marginene sine. Derfor har norske banker et par gode inntektsår fremfor seg. Om det blir blåmandag på et senere tidspunkt er ikke godt å vite, men de nærmeste år bør bli gode for banker som ikke er for eksponert mot den globale lavkonjunkturen og som heller har mer glede av ekspansiv pengepolitikk enn tar skade av årsakene bak.
På forsiden i gårsdagens Finansavis omtales alle aksjer som like. Det er ikke tilfellet. Gitt at endringen i vekstanslag trolig er størst i USA er det også her fallet i forventningene til bedriftenes resultater og deres aksjekurser blir mest markert.
I et krisepreget Europa hvor aksjemarkedene allerede har hatt et elendig år, er det mindre grunn til å tro på store fall. Kinesiske aksjer er ned med nær to tredjedeler ( i løpende priser) fra toppen i 2007. Med andre ord er aksjemarkedet der allerede gruset.
Noe av det samme kan man si om de norske egenkapitalbevisene. De har fått unngjelde som om de var lastet med spanske og greske kreditter. Nå som Norge påtvinges en mer ekspansiv pengepolitikk er det all grunn til å regne med en reprising fra det som i utgangspunktet er forunderlig lave nivåer.
Den siste olje
Da halve Oslo Børs er oljerelatert er det naturlig også å nevne oljemarkedenes skjebne i denne globale lavkonjunkturen. I dag er prisingen av oljeaksjer basert på en fremtid hvor oljeprisene ventes kun å falle svakt. Skulle oljeprisene kollapse er disse aksjene ille ute.
Selv tviler jeg på at så vil skje, til det er tilbudssideproblemene for store. Forsyningen av olje er mange steder truet av krig og annen politisk uro. Veksten i etterspørselen etter olje er kanskje ikke stor, men den er der – også i et år med lavkonjunktur. Min prognose er at et fat Brent Blend også neste år som oftest vil omsettes for om lag 100 USD.
Oljeprisen er imidlertid meget viktig av en annen grunn.
Forblir den nær dagens nivå, som i norsk regning er om lag tre ganger så mye som den var for ti år tilbake, er det vanskelig å se for seg et bærekraftig oppsving i våre naboland med det første. Våre kunder, som skal betale disse fyringsregningene, kommer til å slite hardt med å komme seg på beina, med mindre oljeprisene kommer betraktelig ned.