I artikler om samfunnsøkonomi presenteres det gjerne først informasjon, deretter problemer som skal drøftes, før analytikeren til slutt legger frem løsninger på analysens utfordringer. Mange ser på økonomenes rolle i samfunnet, som nettopp det å måtte løse reelle problemer.
Men hva hvis problemene ikke har noen løsning?
Ta Europas utfordringer. Det store bildet for Europa er at vi har aldrende befolkninger som har bevilget seg for rause pensjoner samtidig som gamle næringsveier har sviktet. Denne knipa, sviktende inntekter i land med stigende pensjonsforpliktelser, har man forsøkt å løse ved spekulasjon. Gambling som dessverre slo feil.
Så her står grekere, kyprioter, italienere, spanjoler og portugisere. En høykonjunktur som endte med mislykket spekulasjon i forkant av en voldsom eldrebølge og med akutte behov for reformer som resultat. Franskmenn havner trolig i samme bås som overnevnte europeere i nær fremtid.
Alle overnevnte folkeslag må akseptere det uunngåelige: De må redusere sin levestandard.
Denne uka er det toppmøte i EU. De fleste land som lever over evne ønsker å løse sine problemer ved at de som i dag bygger opp formue, skal slutte med det. Fremfor å bygge formue bør de nord-europeere som har god råd, dele litt raust med sine brødre som har gått litt trett av reformarbeid. Dele med de som fortsatt ønsker å leve over evne, noe de ikke kan gjøre uten at tyskere, finner m. fl. hjelper til.
Problemet med sør-europeernes arbeidsledighet er heller ikke lett å løse. Mange unge europeere ser på arbeidsledighet som en tilstand å foretrekke fremfor å ta jobber hvor man blir skitten på hendene eller må jobbe i arbeidsgrupper dominert av afrikanere og fremmede. De har vokst opp med selvforherligende røverhistorier om den hvite manns overlegenhet og føler trygdepenger som en naturgitt rettighet. Kall det gjerne den (moderne) hvite manns byrde.
Så Europa sliter med en aldrende befolkning hvor ungdom har klare preferanser for å unngå tungt arbeid. Om de skulle tilbys dette arbeidet vil de uansett neppe kunne leve av det. Arbeidsregler i mange EU- land er lagt opp slik at det er prohibitivt dyrt å ansette nye fast ansatte, noe de etablerte arbeiderne gir blaffen i. Det er jo kun de unge som rammes. De gamle har gode lønninger og pensjoner, mens de unge – som er Europas fremtid – avspises med smuler.
Og skulle de unge – mot alle odds – få arbeide, vil de ha lært av sine arbeidskollegaer eller familie hvordan man unngår å betale tilstrekkelig med skatter til å drifte utstrakte offentlige sektorer. Offentlige sektorer som naturlig nok drives med store underskudd, som derfor på en eller annen sikt vil misligholde sin gjeld.
Hvilket bringer oss tilbake til ukas toppmøte i EU, hvor de fleste statsledere har tenkt å foreslå en løsning som Tyskland neppe vil gå med på.
Den ønskede løsning for alle aldrende befolkninger, med ungdom som ikke liker tungt arbeid, med arbeidsavtaler som hindrer nyansettelser og med skattebetalere som sluntrer unna, er selvfølgelig å la tyskerne ta regningene. Dette er spesielt viktig nå som den europeiske sentralbanken nekter å gjøre mer for å løse krisen.
Tyske penger blir nettopp det ønskede svaret på problemene i et Europa hvor det ikke gjøres nok av strukturelle reformer og hvor sentralbanken velger å være for passiv. Men det er ikke nødvendigvis det svaret som avgis av tyskerne under ukas toppmøte. Mitt stalltips er at tyskerne fortsetter å si : NEIN.
Da gjenstår det nok en gang å be sør-europeere om dramatiske omstillinger i sine aldrende og konservative samfunn. Omstillinger som neppe kommer i morgen. Europas problemer lar seg ikke løse med første.
Uten tyske penger og /eller reformvilje vil de europeiske problemene vedvare. Dette er problemer vi får bare lære oss å leve med.