Det kan se ut som om verdensøkonomien nå går inn i en fase med klart lavere veksttakt enn før.
Ikke et globalt ragnarock som vi hadde etter finanskrisen, men noen lavvekstår hvor den økonomiske veksten blir for lav til å gi systematisk nedgang i arbeidsledigheten. Noen år hvor rentene forblir lave, og hvor det er fare for kollaps i råvareprisene.
Mye er skrevet om dagens europeiske resesjon. Og det er nå ganske så klart at produksjonen i Euro-landene i år blir lavere enn den var i fjor. Verre er det at det ikke blir lett å få opp farten igjen. Det er egentlig heller ingen grunn til vekst av betydning neste år. De fleste nasjonalstater skal jo stramme inn på skatteskruen og kutte offentlige utgifter. Riktignok får vi trolig både rentekutt og hjelp fra såkalte kvantitative lettelser, men det vil neppe være nok til å løfte Europas aldrende befolkning ut av lavvekstæraen.
De fremvoksende økonomier markeder viser også nå svakere vekst, anført av urovekkende meldinger fra Kina. Neste daglig kommer det inn dystre rapporter om svak utvikling i produksjon, kreditt og boligmarkeder fra kinesiske byer og regioner. Ryktene vil ha det til at selv skuffende rapporter er sminket fordi virkeligheten er mye verre. Det blir ikke lett for kineserne å unngå betydelige problemer i månedene som kommer. Mange steder er det bygd for mye og for ukritisk. Kinsernes eksportmarkeder svikter.
Nok en gang er det derfor mye som står og faller med amerikanerne og deres evne til å leve over evne. De siste målinger av fremtidsoptimisme er imidlertid ganske så svake. Derfor kan vi ikke håpe på mer enn moderat vekst i verdens største økonomi.
Dette har fire overveiende sannsynlige virkninger, og en femte mulig, og meget alvorlig, konsekvens for Norge.
- Vi får svake eksportmarkeder å selge inn i
- Lave renter i mange år i våre naboland – og i Norge
- Skuffende utvikling på europeiske børser og på våre pensjonsporteføljer
- Arbeidsinnvandring fra EU
- Oljeprisfall
Punkt 5 er det jeg frykter mest. Litt skuffende eksportmarkeder, lave renter, begrenset pensjonsavkastning og litt ekstra arbeidsinnvandring skal vi klare å håndtere.
Verre er det hvis oljeprisen skulle kollapse. For ti år siden lå oljeprisen under 200 kroner per fat. Det er usannsynlig, svært usannsynlig vil de fleste si, men ikke utenkelig – at vi havner der igjen.
Vi får sette vår lit til at OPEC-landene klarer å holde igjen på produksjonen hvis oljeprisene skulle falle for mye.