Årsmiddagen til Norges Bank minner meg om Groucho Marx sitt berømte ordtak:
– Jeg ville aldri vært medlem av en klubb som ønsket å ha meg som medlem!
Akkurat i år skulle jeg gjerne vært der fordi det skal visstnok ha vært en utfordrende takk for maten tale fra vår statsminister, Jens Stoltenberg. Skal en tro den meeeget autoritative bakside i Finansavisen, eller skribent Kåre Valebrokk i Aftenposten, så fikk sentralbanksjefens råd til Regjeringen hard medfart i statsministerens middagstale.
Her er sentralbanksjefens råd, som verken statsministeren eller fleste andre på Stortinget ville vite noe av:
Konklusjonen er at det nå vil være mer robust å basere finanspolitikken på en årlig forventet realavkastning fra oljefondet på 3 prosent. En slik tilpasning vil understøtte hovedhensynene som lå bak handlingsregelen – stabilitet og opprettholdbarhet.
I 2011 var det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet om lag 3 prosent av fondets verdi, altså nær en slik ny bane. Det bør derfor ikke være spesielt krevende å tilpasse bruken av oljepenger til en lavere forventet avkastning. Venter vi, vil en senere nødvendig justering av politikken kunne bli langt mer smertefull.
Dette fikk fintfolk til å reagere. Regjeringen ønsker naturligvis ikke at deres handlefrihet skal innskrenkes. Utfordringen for Norges Bank er imidlertid at regjeringens handlefrihet reduserer sentralbankens manøvreringsevne når det gjelder å fastsette renten.
Jeg har tatt opp dette før. Er det renta eller finanspolitikken som bør være den faste variabel i den makroøkonomiske styringen av landet?
En av utfordringene til sentralbanken er at først skal politikerne lage budsjett, deretter skal sentralbanken tilpasse renta. Norges Bank må altså ta budsjettet for gitt.
Hva ville skjedd hvis det var omvendt: hvis Regjeringen måtte føye seg til den gjeldene rente?
Norges Bank bør kanskje ta utfordringen. Inflasjonen er lav og fallende. Kronekursen er sterk. Kanskje Norges Bank burde kline renta ned? Regjeringen måtte da ta renta for gitt – før de lagde budsjetter. Så fikk heller politikerne rydde opp, ved å øke skatter og kutte utgifter.
Jeg er litt usikker på om sentralbanksjefen er komfortabel med sin makt. Han kan faktisk tvinge regjeringen til å føre en stram finanspolitikk. Senker han rentene kraftig, får vi overopphetningen av norsk økonomi med mindre regjeringen strammer til på skatter og kutter utgifter. Slik kan Norges Bank i realiteten overføre ansvaret for konjunkturstyringen til Regjeringen.
Dette var tredje og siste refleksjon over Årstalen. Den første applauderte sentralbanksjefens erkjennelse av at vi lever i et Europa med svake vekstutsikter – og lav forventet kapitalavkastning.
Gårsdagens blogg påpekte at det er nesten en umulig oppgave å forsvare kronekursen mot videre stigning hvis vi satser på å beholde dagens renteforskjeller mot våre naboland. Dagens blogg påpeker at Regjeringen kan presses til stram finanspolitikk hvis rentene kuttes.
Det er kanskje på tide at Norges Bank viser hvor skapet skal stå.