Hva du tror om renta kan avhenge av hvilken rente du fokuserer på.
Norge fører en lavrentepolitikk – skal en tro de fleste makroøkonomer i Norge. Som bevis for at renta er lav peker de på Norges Banks foliorente som nå ligger nær en historisk bunn på 2 prosent, som vist ved den rød linja i figuren nedenfor. Dette er mindre enn det halve av hva sentralbankens innskuddsrente var ved siste konjunkturtopp. Likevel er det ikke opplagt at det er nettopp denne renta analytikere bør fokusere på når de diskuterer rentenivået.
Bankenes interbankrente, vist ved den blå linja, ligger en god del høyere enn det den røde linja forteller oss, og avstanden har økt i senere år. Men heller ikke den blå linja forteller oss hele historien. For sine innlån må bankene betale om lag ett prosentpoeng høyere rente enn det interbankrentene viser – antydningsvis vist ved en pil. Det er dette nivået som er relevant for rentediskusjonen. Pilene viser hvordan en typisk Terra-Banks lånekostnader var sist renta var lav og hvordan den er nå. Med andre ord er det nå om lag ett prosentpoengs større forskjell mellom pilene og foliorenta nå, enn det var ved forrige bunn. Sagt på en annen måte kan en si at markedet har gjort en del av Norges Banks jobb. Med dagens påslag på marginen for kredittrisiko tilsvarer dagens rentenivå en foliorente som er ett prosentpoeng høyere enn før.
Pilene viser bankenes råvarekostnad og det er følgelig denne rente som er den relevante å diskutere når vi skal analysere hvordan rentenivåene påvirker norske bedrifter og husholdninger – ikke foliorenten. Det at mange mener 3,6% som råvarekostnad for bankene er for lavt, gir grobunn for en artig diskusjon. Å mene noe om bankenes innskuddsrente i sentralbanken, foliorenten, er derimot en diskusjon for de spesielt interesserte.
Personlig synes jeg 3,6 prosent som råvarekostnad for bankene er i høyeste laget, men jeg kan ta feil. Det har visstnok skjedd før. Den tykke linja i grafen viser veksten i privat sektor i Norges fastlands-økonomi. Den virker ikke spesielt dramatisk på meg med en vekst på om lag 3%, men så har jeg vel kanskje også et litt mer avslappet forhold til konjunkturoppganger enn folk i sentralbanken har. Norge har en sterk vekst i folketallet og får vi ikke god økonomisk vekst, vil sosialklientene hope seg opp.
Det å fokusere på de relevante rentene er enda viktigere når vi beveger oss utenlands. Sentralbankrentene har vært ganske så konstante på minimerte nivåer i Frankfurt, London og New York de siste par år, men bankers råvarekostnader i disse markedene har endret seg dramatisk. Nord-Europa og USA har fått gradvis lavere kredittpremier i takt med at konjunkturene har styrket seg. Lavere kreditt marginer styrker optimismen i privat sektor noe som bidrar til en god spiral i disse landene. Lavere kredittmarginer har vært en av de viktigste driverne av den senere tids kursoppgang i aksjemarkedene.
For Sør-Europa går det gale veien. Her stiger kredittmarginene hvilket svekker den allerede skjøre helsen til bedriftene langs Middelhavet. Det er når du fokuserer på de relevante rentene – bankenes innlånskostnader – at du får et klarere bilde av hvor stram pengepolitikken i Hellas, Portugal og Spania egentlig er. Det er da du ser at faren for mislighold av gjeld er stor og at veien ut av elendigheten blir lang og smertefull.