Årets viktigste bok om Kina

Det er sjeldent man kommer over en bok som så til de grader kan anbefales investorer, samfunnsøkonomer, og spesielt for briljante folk i Norges Bank og Finansdepartementet, som for tida lider av perma-optimisme. En optimisme som forhåpentligvis tøer hvis de leser boka.

Boka er Dinny McMahons ‘China’s great wall of debt’ (2018), som gir et usminket bilde av en økonomi, og samfunnsmodell, som har sett sine beste dager. Fås på Amazon.

Rikspolitikerne anført av Xi Jinping avsløres som å være sentraliserende, diktatoriske og kortsiktige i sin desperate kamp for å holde BNP-veksten oppe. Markedsreformer uteblir slik at byråkrater og bedriftsledere som står makthaverne i Beijing nær, kan bli rike. Lokalpolitikerne er korrupte og villige til å tråkke på hvermansens rettigheter til sin jord, ofte i ledtog med organiserte kriminelle. Bøndene jages fra sine jordlapper. Mange en by og region er helt avhengig av eiendomsutvikling for å skaffe seg nok inntekter til den daglige drift. En tredemølle som før eller siden vil gå i stykker.

Finansnæringen er en stor gryte av misligholdte lån og feilslåtte prosjekter som sluker mye av husholdningenes sparepenger. Der de har forsøkt seg på utenlandske satsinger har det gått galt. Livselskapet An Pang som hadde en balanse på om lag 2000 mrd kroner ved årsskiftet, er nå under offentlig administrasjon etter store tap. Takket være dårlig drift og etter at An Bang betalte alt for mye for troféinvesteringer i tidligere år.

Selvfølgelig er det også solskinnshistorier fra Kinas gyldne år. År da Kina vokste seg ut av fattigdom, og ga hundrevis av millioner av lutfattige, og ofte feilernærte kinesere, et slags middelklasseliv. Men et gjeldsfinansiert liv i grå byer med likeartede skyskrapere av leilighetskomplekser.

For hjertet av boken er en fortelling om boligbygging og gjeldsoppbygging. En fortelling hvor finansieringen av Kinas vekst var helt avhengig av at staten, regionene, byene og landsbyene leaset ut jord til boligbyggere. Fornybare leasing-avtaler på 30-70 år. Pengene, 20 000 milliarder kroner i alt, ble brukt av de ulike offentlige etater til å finansiere alskens veier, jernbaner og offentlige bygg.

Inntektene var skyhøye da boligbyggerne solgte leilighetene med enorm fortjeneste til husholdninger som var desperate etter å investere i boliger, både til eget bruk, og til andre formål. 10-talls millioner leiligheter er kjøpt av investorer med tanke på å selge videre med fortjeneste i senere år. Utleie er det ikke så nøye med. De står ofte tomme. I dag er det om lag 50 millioner tomme leiligheter i Kina.

Noen spår at et eventuelt boligprisfall vil skape en ny finanskrise, men det vil neppe skje.

Riktignok vil tapene kunne bli enorme, men i motsetning til i USA før deres boligkrise hvor innskuddene var minimale, må kinesere hoste opp 20 pst av boligens kjøpesum i egenkapital.

For utleie, eller spekulasjonsobjekter, kreves det 70 pst egenkapital. Det for banker som har regulerte fortjenestemarginer, som sikrer dem superprofitt. Bankene tåler en del tap før de får pustebesvær.

Det er altså husholdningene, ikke bankene, som kommer til å støyten, hvis og når boligmarkedene går på en smell. Noe som naturlig gjør myndighetene nervøse. Er det noe myndigheter frykter mer enn noe annet så er det jo nettopp at det skal oppstå sosial uro. Uro som i tidligere år har hatt sitt utspring i økonomiske vansker, og siden kommet helt ut av kontroll.

Den andre kilde til kredittvekst kan imidlertid ramme bankene hardt. I sin desperate kamp for å hindre sosial uro har myndighetene tvunget bankene til å holde liv i døende bedrifter, ja hele industrier.

Billige lån er gitt uten tanke på at bedriftene skal betale lånene tilbake.

Dessverre rammes vekstutsiktene også i økende grad av demografiske motvinder. Kinas befolkning er en av verdens raskest aldrende, med en systematisk nedgang i yrkesbefolkningen som driver opp lønnskostnadene til bedrifter som kjemper om fagfolk. Bedrifter som allerede sliter med dårlig lønnsomhet.

I sum er ikke utsiktene gode for Midtens Rike. Dagen handelskrig ser ut til å være nok en motvind for en aldrende, gjeldstynget økonomi som fortsatt er altfor avhengig av boligspekulasjon til å kunne kalles sunn. Og usunne økonomier får problemer, før eller siden. Alltid uansett.