Hvordan håndtere den kommende globale konjunkturnedgang?

I dag må det nærmest være konsensus å spå at 2019 vil markere begynnelsen på en nedtur for verdensøkonomien. En nedtur av ukjent styrke og omfang. En nedtur som vil avhenge av hvordan myndighetene takler brasene.

La oss ta de store økonomiene i tur og orden:

Kina kjemper for å holde den økonomiske veksten oppe. Dets aldrende, forgjeldede og fallende yrkesbefolkning må imidlertid stimuleres til å bruke mer, gitt at børsene er ned en femtedel, boligmarkedene er usikre og veksten i investeringene i mørtel og stein er rekordlav.

Handelskrigen med USA har enda ikke slått i brede lag av kinesisk næringsliv, men dens viktigste effekt kan være å dempe handlelyst og investeringsvilje i Midtens Rike.

I USA faller børsene i verdi rett før stimuliene fra finanspolitikken skal ebbe ut. Goldman Sachs er ute med en ny analyse hvor de spår at BNP-veksten som var over 4 pst i 3. kvartal i år faller under 2 pst mot slutten av neste år.

I Euro-landene går det fra vondt til verre for italienerne. Ja, den italienske regjering ønsker å bruke mer penger. Men nei det vil ikke stimulere økonomien all den tid risikopremiene på italienske statsobligasjoner, bankpapirer og eiendommer øker markert.

Storbritannia står i valget mellom en EØS-liknende Brexit og en såkalt hard-Brexit uten deltagelse i det europeiske fellesmarked for varer og tjenester. Usikkerheten er stor. Boligprisene faller nå for første gang siden 2011, og antall usolgte boliger i London hoper seg opp i et forrykende tempo.

Her hjemme er det fortsatt mange som tror at 2019 blir fantastisk. Perma-optimismen vil snart tøe, også hos de ellers så briljante økonomer i Norges Bank og Finansdepartementet. Eksperter som fortsatt ser for seg at renten skal opp – enn så lenge.

Før eller siden vil imidlertid også de ta virkeligheten inn over seg. Det blir ingen flere renteoppganger fra Norges Bank. Også her hjemme er konjunkturtoppen passert.

Løsningen på konjunkturelle utfordringer må jo dels bestå i at man reduserer insentivene til å spare. Grunnen til at verden havner i lavkonjunktur er jo at folk velger å spare i kontanter fremfor å investere eller forbruke. Men rentene er så lave de fleste land at det er begrenset hva man kan gjøre.

Trolig er økte offentlige utgifter/skatteletter en bedre vei å gå. Der hvor budsjettunderskuddene er store får man skatte inn fra passive rike det som trengs.

Imidlertid kan ikke myndighetene, uansett hvor kreative de er, hindre næringsomstillinger. Teknologisektorene ble kanskje for store i forhold til befolkningens underliggende behov for dippedutter og dingser.

Ja, teknologi er en vekstnæring på lang sikt, men vi har tydeligvis bygd ut sektoren litt for raskt. Dens produksjonsvekst har løpt forbi dens underliggende etterspørsel.

Dessverre blir vi også avhengig av at ting, spesielt i Kina, ikke faller helt fra hverandre. Så lenge det kinesiske regime beholder sin makt og handlekraft, vil den kunne stimulere økonomien tilstrekkelig til at
Kina, og en lang rekke råvareeksporterende land (som Norge), unngår de største smellene.

Det er jo nettopp det som er hovedutfordringene ved lavkonjunkturer: sårbarheten for børskrakk, (handels)krig og naturkatastrofer er så mye større enn i tider hvor verden er i normalt gjenge.

For norske banker trenger ikke en svakere verdensøkonomi være så ille. Man må bare reprise risikoen tilstrekkelig til at den avspeiler en ny fase for verdensøkonomien. Høykonjunkturen er definitivt forbi. Nå må vi håndtere vanskeligere tider, men det gjøres relativt enkelt ved å justere risikopremiene på alt vi driver med. Alternativt: Si nei til lånesøknaden!