Kinas keynesianske mareritt

Vi har vel alle hatt den samme type mareritt hvor du ikke når toget, møtene dine, henting av barn i barnehage etc. Et tegn på at du er stressa, føler deg utilstrekkelig og er i ferd med å slite deg ut.

Slik må også Kinas leder Xi Jinping vri og vende seg i senga om natta. Det er bare ikke mulig å komme seg av tredemølla for den travle kinesiske president.

Beretningen om Kinas keynesianske eventyr er velkjent.

Da Kina ble medlem av WTO akselererte Kinas industrialisering kraftig. En prosess hvor hele industrianlegg ble flyttet til Kina, hvor vestlige konkurrenter ble slått ut av drepende priskonkurranse og hvor industriarbeidere i USA, Japan og Europa mistet mange av sin hevdvunne rettigheter. Eksportvekst drev frem vår tid økonomiske mirakel, som løftet hundrevis av millioner kinesere fra fattigdom til et slags middelklasseliv.

Men etter finanskrisen i 2008 ødela for eksportmulighetene, måtte kineserne stole på seg selv. Den sagnomsuste ‘4 –billioner (fire tusen milliarder)-Yuan-planen’ for å stimulere bygging av veier, flyplasser, boliger, ja i praksis hele byer, skulle holde den økonomiske veksten gående.

Men ikke bare statskassen ble tatt i bruk. Regioner, byer, kommuner og bedrifter av alle slag ble oppmuntret til å laste inn på med gjeld for å investere tungt. Husholdninger ble bønnfalt om å kjøpe nye biler og luksusgjenstander.

Når oppgangstidene kom, ble det imidlertid et behov for å stramme inn. Det keynesianske knepet for motkonjunkturpolitikk er jo å stramme inn igjen i gode tider. Kineserne kan i kraft av sitt diktatur og kapitalkontroll mot utlandet regulere kredittetterspørselen bedre enn de fleste andre land. Men hver gang man fikk en viss suksess med å stramme inn på sløsing med sparemidler falt den økonomiske veksten ubehagelig mye, noe som fikk myndighetene til å lette på kredittilgangen igjen.

Over tid har dessuten en rekke bedrifter blitt såkalte ‘Ponzi-bedrifter’. De må låne for å dekke løpende renteutgifter til gamle lån, en marerittaktig prosess hvor gjelden, renteutgiftene – og dermed behovet for nye lån bare eser ut. Gode, friske penger må hele tiden kastes etter de dårlige.

I fjor hadde Xi Jinpings menn en viss suksess med å stramme inn på kredittmarkedets verste utvekster. Virksomheter til lånehaier ble strengere regulert, kryptovaluter forbudt, og kredittveksten var fallende.

Valutakursen som var nederlagsdømt av mange (inklusive undertegnede) styrket seg kraftig, og børsene ble stadig mer sofistikerte. I dag handler man olje i Shanghai. En omsetning som foregår i Yuan, ikke i amerikanske dollar.

Alt dette og mer til er satt på spill nå som Kina og USA har bestemt seg for å være steile i spørsmål om handelen landene imellom. En steilhet som leder til det som kalles en handelskrig, det ikke er lett å se noen løsning på. Alt tyder på at konflikten blir verre før den blir bedre. Noe investorer og banker prøver å gardere seg for en eventuell økonomisk krise, ved å sende kinesiske aksjekurser ned, og kredittrenter i været.

Hvordan vil det ende?

Ikke godt å si annet enn at vi vet hva kineserne kommer til å gjøre. De kan ikke stimulere utenrikshandelen annet enn ved å la valutakursen gli sakte ned. I natt traff vi en foreløpig årsbunn for den kinesiske handelsveide valutakurs. Men små skritt i valutamarkedene er neppe noen mirakelkur.

Ei heller kan de stimulere kredittmarkedene i en tid da folk og fe er smertelig klar over at de har for mye gjeld.

Da gjenstår det bare statskassen som virkemiddel. Regn med at det kommer nye infrastruktur-program. Boliger, flyplasser og veier & broer ‘dit ingen kunne tru at nokon ville bu’.

Forhåpentligvis kommer det snart også betydelig skatteletter. Det haster nå som optimismen hos den jevne kineser er raskt dalende. Skatteletter gjør som kjent lite nytte for seg etter at husholdningene er blitt altfor pessimistiske. Da spares alt.

Sukk! Det er lettere å tre inn i den keynesianske tredemølle enn å hoppe av. En lærdom vi alle har fått.

I USA har man våknet opp til en hverdag hvor det føderale budsjettunderskudd bare eser ut. President Donald Trump beordret derfor i går at alle departementer må spare inn 5 pst av sine nåværende budsjetter. Vi får se hvordan det går. Budsjettunderskuddet som var på 779 mrd USD i det nylig avsluttede finansåret antas å øke til nesten 1000 milliarder dollar det kommende år.

I Europa har man likeledes et problem med å normalisere rentene. Det blir tøft nok å få innskuddsrenten i Den Europeiske Sentralbanken tilbake til null, (fra dagens minus 0,4 pst) hvis økonomien i USA og Kina kjølner av samtidig som Italia slår seg vrang.

Med fallende boligpriser i vente det nærmeste år, har heller ikke Norges Bank noen grunn til å forhaste seg med å sette opp renten.

De senere års lave renter har motivert overinvesteringer i de fleste typer norsk eiendom, med overkapasitet i både byggebransjen, og i eiendomsmassen, som resultat.

Norges Bank er sikker på at renten kan komme opp igjen til ‘normale’ nivåer. Tiden vil vise, men også her til lands blir vi trolig løpende på tredemøllen for ekspansiv pengepolitikk. For Finanstilsynet, et mareritt. For norske gjeldsslaver derimot, en deilig drøm.