Litt stressa løp jeg en lørdag inn i en av våre elektrogiganter. En butikk som var optimalt innredet sett med selgerens interesser. Du vet, du svinger deg først til venstre forbi lyspærer, dvd, små elektroniske hjelpemidler som du ikke har bruk for, via kjøkkenavdelingen gjennom PC-hyllene og forbi rader av nye TVer helt til du kommer bakerst i lokalet hvor du kan trekke din kø-lapp. Slik var min lørdag. Etter noen minutters venting svarte min vennlige selger med et smil: Nei dessverre, den er utsolgt, men prøv vår avdeling på andre siden av byen!
Så neste gang jeg skulle handle gadgets, satt jeg godt forspent i TV-stolen med et glass rødvin og tastet inn min bestilling. Innen en uke var den levert på den lokale postskranke.
Internett handel er ikke bare kommet for å bli, den vil ta over stadig mer av varehandelen etter hvert som flere får øynene opp for at det mulig å spare tid, penger og stress på å handle via internett fremfor å troppe opp selv, for å kunne lide deg gjennom et butikklokale.
Men handel over internett er bare én samfunnsendring som rammer varehandelen. Bompenger er en annen. Norske byer, og hovedstaden i sær, får et stadig mer finmasket nett av bompengestasjoner med økende takster. For meg som bor utenfor Oslo kan summen av bensin, bompenger og parkeringsavgifter bli flere hundre kroner, bare for en liten handletur til Oslo Sentrum.
Gavekort er en annen sak som presser varehandelen. Selv gir jeg ikke annet. Kjøper gavekort for noen tusenlapper før jul som deles ut til venner og familie: da kan de handle på romjulsalg og få tak i noe de selv har lyst på, til en verdi av om lag det dobbelte av jeg ville ha gitt hvis jeg hadde kjøpt det selv før jul. Mye mindre stress for undertegnede er det også.
Satser du på å få husholdningsartikler levert på døren, bruker take-away, og i tillegg handler møbler og innbo med levering, slipper du kanskje til og med å ha bil. Med store besparelser for deg selv, men med svært så negative implikasjoner for butikker i nabolaget.
I andre land har utviklingen kommet enda lenger enn i Norge, med sjåfører av varebiler som egen sosioøkonomisk gruppe. ‘White van man’ er i Storbritannia blitt en egen velgergruppe som politikere prøver å tekkes.
Nå tror jeg ikke nødvendigvis at butikkene kommer til å dø ut. Selv liker jeg av og til å surre frem og tilbake mellom deres reoler på vei hjem fra jobben. Det er også noe eget med ferskvaredisker, hvor jeg kanskje vet at jeg skal ha fisk eller kjøtt, men er åpen på forslag fra butikkens eksperter om hva slags, hva som er dagens beste tilbud.
Men mange butikker som ikke er artige å trø i, eller som ikke har noe som helst ved seg, , vil dessverre måtte fornye seg, eller akseptere å bli lagt ned. Fremtidens butikker vil kanskje måtte ha underholdningsartister, prøvesmaking og inngangspenger for å finansiere moroa. Nye konsepter vil det måtte bli. Bare kreativiteten setter begrensinger på hva som kommer.
Hvem vet kanskje i fremtiden blir det selve opplevelsen av å handle, selve underholdningen du betaler mest for, ikke varene du kjøper?
Dessverre for gårdeierne leder denne transformasjonen fra handel til sosiale aktiviteter og spisesteder til lavere inntekter. Lavere eiendomsverdier er neppe til å unngå etter at denne omleggingen har funnet sted.