Når inflasjonen blir som en flau norsk sommer

Etter en flau sommer har jeg fortsatt håp om høye temperaturmålinger ut på høsten. Litt på samme måte som sentralbanker håper inflasjonen kan komme tilbake med solide veksttall.

Forrige ukes inflasjonsmålinger viser med all tydelighet at det blir vanskelig å få opp inflasjonen i årene som kommer, både ute og hjemme. Og motsatt av hva britiske storbanker tror, blir det da vanskelig å få gjort noe med rentene.

Prisveksten i Norge er for tiden på om lag halvannen prosent, det etter at krona har svekket seg markert gjennom året. Og etter at nybilsalget setter nye rekorder. Både konjunkturer- og kronekurs burde tilsi at prisveksten nå var litt høyere enn normalt, i et relativt godt år, altså før neste lavkonjunktur setter inn. Men den gang ei. Ingen tropenetter denne sommeren.

De norske tallene kan dissekeres på ulike måter, men ser en på min favoritt inndeling; varer, husleier og andre tjenester enn husleier, er bildet ganske tydelig.

Varepriser stiger knapt nok, men unntak av de beskyttede norsk landbruksvarene. Prisene på importerte varer faller. Det til tross for at de senere års nedgang i kronekursen burde gitt høyere importpriser fra i fjor til i år. Men det har jo lenge vært systematisk deflasjon i de fleste varemarkedene globalt. Norske valutakurseffekter klarer ikke oppveie det.

Veksten i husleier faller tilbake nå som vi har overinvestert i bolig. Viktig er denne delindeks da den utgjør om lag en sjettedel av den samlede indeks. Den samlede indeksens klart største komponent vokser nå med svake 1,7 pst per år. En takt som vil synke ytterligere hvis overproduksjonen av boliger fortsetter samtidig som befolkningsveksten skuffer.

Andre tjenester stiger noenlunde i takt med lønnsveksten. En lønnsvekst, som ser ut til å funnet en ny likevekt på om lag 2,5 pst for de nærmeste år.

Summerer en opp de ulike komponentene vil da inflasjonen over tid i Norge stabiliseres på om lag 1 pst. En trend som vil vare så lenge som lønnsveksten er nær 2,5 pst, krona holder seg stabil, og den internasjonale prisveksten på varer forblir minimal.

De som spår høyere inflasjon enn dette, legger gjerne vekt på det siste moment, og støtter seg på sentralbanksjefer i andre land som lover økt prisvekst sine hjemland.

Spesielt i USA er det mange eksperter som lover høy prisvekst til høsten. Ikke lett å se hvordan så skal skje, med amerikanske produsentpriser som viste nullvekst på tvers av varer og tjenester for juli-måned. Produsentprisene er jo en ledende indikator på KPI. Lønnsveksten er fortsatt moderate 2,5 pst også i USA. Ulike sykliske næringer, som utleie av leiligheter, og salg av biler, sliter i motbakke. Også i USA er det tjenester som drar inflasjonslasset.

En amerikansk sentralbankguvernør, James Bullard, sa noe veldig interessant i forrige uke. Han trodde ikke at lønnsveksten vil stige tilstrekkelig mye til at inflasjonen vill ta seg nevneverdig opp.

En tanke som mange nok vil gjøre seg i tiden fremover. Fredag fikk vi nye amerikanske inflasjonstall som viser en vekst siste år på 1,7 pst. En prisvekst som er lav av samme grunn som i Norge – lønnsveksten er lav.

Og hvorfor er lønnsveksten lav? Jo, fordi prisveksten er lav. Vi lever med andre ord i en stabil lavinflasjonsverden, uten noen katalysator som gir et hopp i veksttakten til hverken lønn og priser.

Men jeg skjønner at sentralbankene lever i håpet. Etter en flau sommer håper jeg også på noen tropenetter i september.

Hvorfor får vi ikke inflasjon i flere land? Det er et spørsmål jeg ofte har stilt.

Konjunktursykelen kan være annerledes enn før. I gamle dager reagerte etterspørselen etter varer og tjenester ganske så umiddelbart på endringer i inntektene. I moderne tid derimot sikrer kredittmarkedene at folk kan opprettholde sitt forbruk lenge etter at deres inntekter er redusert.

Selve inntektsbegrepet blir også litt annerledes i en æra hvor folk har langt større investeringsporteføljer enn før. Folk flest klarer ikke skille arbeidsinntekter fra mere flyktige prisendringer på deres aktiva. Skillet er viktig. Arbeidsfolk i både USA og Norge har fått det bedre i senere år i hovedsak fordi deres eiendommer og verdipapirer har steget massivt i verdi, ikke ved at deres reallønn har økt.

Det er først etter et børskrakk, eller et kraftig fall i eiendomsverdier, at folks evne til å forbruke mer virkelig bremses.
Stemmer denne hypotesen, at vi har lengre sykler enn før, hvis haler er helt avhengige av stigende eiendomsverdier og aksjekurser, kan en nedtur ramme oss fortere enn vi tror. Det skal bare en gal diktators missiler, et påfølgende børskrakk som varer litt for lenge, og sentralbanksjefer som ikke reagerer i tide, så er vi der.

De siste kredittall, med en vekst i husholdningenes gjeld på 196 mrd. kroner i året til juni, viser med tydelighet at sårbarhetene knyttet til internasjonale konjunkturer er økende i Norge. Ikke misforstå. Ja, det er bra for detaljhandel, boligbyggere og banker at folk låner mer, men jo større gjeldsberget blir, desto mindre farbar blir det å fortsette på samme vei.