Frankrikes renessanse

- A week is a long time in politics, Harold Wilson

At en uke i politikken kan endre på mye er bekreftet den siste uke. Britenes statsminister som for kort tid tilbake var nærmest uovervinnelig, har en ordentlig blåmandag, etter torsdagens nedtur ved parlamentsvalget. Det er nå helt åpent om hun i det hele tatt kan fortsette som statsminister.

I Frankrike derimot har en nykomling, den nye president Emmanuel Macron, fått større støtte enn nær sagt noen fransk statsleder har hatt siden velmaktsdagene til legendariske Charles de Gaulle.

Frankrike har nå mulighet til å gjennomføre store reformer. Både av byråkratiet, av sine strenge reguleringer av arbeidsmarkedet, og av en rekke andre politikkområder. Det er nå større håp om en fransk økonomisk renessanse enn det har vært på lenge. Hans bevegelse En Marche! ser ut til å få opp i mot 70 pst av stemmene i nasjonalforsamlingen.

Allerede over sommeren ventes nye og helt avgjørende arbeidsmarkedsreformer å bli foreslått av regjeringen. Forslag som ganske lett lar seg vedta i nasjonalforsamlingen.

Det store spørsmålet er hvordan fagforeningene vil reagere på fjerning av 35 timers uken, og svakere oppsigelsesvern av arbeidstagere. Reformer som ser ut til å være uunngåelige, men som kan utløse generalstreik.

Også utenriks skjer det mye som kan endre Frankrikes status til det bedre. USA har mistet interesse for globale forhold under sin nye president Donald Trump. Takket være hans uansvarlige tweets om terroren i London kan han neppe heller gjennomføre det planlagte statsbesøk til Storbritannia. Britene har også valgt å bli ‘Little Englanders’. De har selv valgt å redusere sin internasjonale innflytelse ved både å stemme for Brexit i fjor, og ved å påføre den sittende statsminister Theresa May et ydmykende valgnederlag.

Frankrike kan nå få en ny internasjonal stilling, særlig nå som det også ser ut til at Macrons venn Angela Merkel ser ut til å triumfere ved høstens parlamentsvalg i Tyskland. Sammen kan de gi EU ny tyngde på den globale arena. Med gode konjunkturer som en medvind, ligger nå alt til rette for at vekstfremmende reformer bør bli vellykkete i Frankrike.

Skulle Macron oppnå suksess, vil det også være en enorm støtte til reformviljen i andre sør-europeiske land. I morgentimene er det særlig italienske statspapirer som stiger mest i verdi. Italia skal som kjent ha sitt eget parlamentsvalg i løpet av det neste år, og det fryktes at den såkalte Fem-stjerners-bevegelsen, som ønsker å ta Italia ut av Euro-samarbeidet, vil gjøre et brakvalg.

Macrons seier, og britenes problemer, vil begge kunne få de normalt så konservative italienerne til å vende tilbake til folden igjen. En prosess som allerede kan være i gang, gitt Fem-stjerners-bevegelsens svake resultater i helgens borgermestervalg i Genova og Palermo.

Også ropet i Katalonia om løsrivelse fra Spania kan svekkes hvis Frankrike lykkes med å reformere sin skakkjørte økonomi.
Opplysningstiden startet i Frankrike. Av eller annen grunn fikk den imidlertid størst innflytelse utenfor landets grenser i de første år. Litt på samme måte som da Voltaire levde, får vi håpe at Frankrike nå klarer å modernisere økonomien sin, og gjenvinne sin rolle i det internasjonale samfunn, som et fyrtårn for vitenskap, frihet og solidaritet. Og at deres suksess inspirerer en ny generasjon politikere i alle land som omkranser Middelhavet.

Det er tunge byrder som hviler på den unge presidents skuldre. I siste instans er det viktig for hele EU-prosjektet at han lyktes. Skal de ha en felles valuta, må landene som deler Euroen bli mer like, og i siste instans ligne mer på Tyskland.