Yamah! The world is changed, I feel it in the water, I feel it in the earth, I smell it in the air!
Introen til LOTR, første film
Ingen VET hva som vil skje, men man kan ane at amerikanernes nyvalgte president Donald J. Trump vil sløse med penger etter sin knepne valgseier, samtidig som han vil snakke varmt om amerikansk nasjonalisme.
Det er bare en meget kortfattet takketale fra valgnatten til det amerikanske presidentvalget vi har å forholde oss til. Men utover denne tale vet vi at mange krefter arbeider for en kombinasjon av nye skattelettelser, og økte utgifter til infrastruktur i USA. Med en solid dose sjåvinisme på kjøpet.
Rentene i USA, Europa og Japan ble alle som en smultring, eller en ring, før denne nye tid våknet. Men er det en ny tid? Eller er det bare som i LOTR (Ringenes Herre av J. R. Tolkien) at gamle konflikter tyter frem igjen?
Kredittmarkedene stålsetter seg for økte finanspolitiske stimuli i USA fra et utgangspunkt hvor arbeidsmarkedene er stramme, statsgjelda stor, og de løpende underskudd solide 4 pst av BP. Det blir inflasjon av sånt.
Men altså kun i de deler av verdensøkonomien som får glede av amerikanernes bebudete ødsling med penger.
De fleste bedrifter og husholdninger som berøres er i Nord-Amerika, men også her på kontinentet vil vi påvirkes.
Trolig er det i Europa, verdensøkonomiens Middle Earth, fylt av gamle folkeslag, konflikter og rikdom, at de største endringer vil skje i tiden fremover.
For hva er vel Trumps seier, og for så vidt Brexit uttrykk for. Jo, nasjonalisme og ønsker fra frustrerte velgere om å bruke mer penger. En uansvarlig nasjonalisme som verdenshandel, NATO og EU skulle hamle opp med. Alt trues av en nostalgisk lengsel fra velgere som ønsker å holde fast ved sin nasjonalstat, og hegne om sine privilegier. Velgere som er har gått lei av å være ansvarlige.
I LOTR er det 9 maktglade konger som får hver sin ring. Etter hvert mister de seg selv og blir slaver av sine ringer. Ringer som adlyder den ene mektige ring.
I Euro-landene er det 19 suverene land som har fått hver sin ringlignende rente fra tårnet i Frankfurt. Denne tyske by som bestemmer renten for dem alle.
Men det er bare sentralbankrenten som er nær null. Det unike med Euro-området er at det IKKE henger sammen som en føderal kreditor. Det er 19 uavhengige kreditter i et system som lett lar seg destabilisere fordi kapitalen flyter fritt mellom kreditorene. Får et land økonomiske problemer, flykter investorene med sin kapital til nabolandet i unionen, og rentene i hjemlandet drives opp. Problemene i hjemlandet forverres.
Det mest fornuftige, sett fra et økonomisk perspektiv var at det meste ble styrt av en føderal stat, som også var ansvarlig for all statsgjeld. Men slik er ikke Euro-området skrudd sammen.
Og det er her Euro-landenes sårbarhet ligger. Gamle befolkninger, tungt forgjeldet, uten ønske om endringer eller fornying, skal nå merke at USA har våknet til en ny hverdag. En tid med finanspolitisk uansvarlighet og stigende inflasjon. Og med en smittsom nasjonalisme som sin viktigste eksportvare. Mange Euro-land har gjort seg avhengige av den ekstremt lave renten. Det er lenge siden deres industri var tilstrekkelig konkurransedyktig på verdensmarkedene til at deres befolkninger kunne få økt levestandard. Noen valgte da å suge på labben, mens andre satte seg i dyp gjeld.
Effekten i Europas kredittmarkeder er tydelige. Ikke at det ser så dramatisk ut på overflaten. Rentene er endret fra klart negative nivåer til svakt positive i de fleste markeder for europeiske statsobligasjoner. Og selv i USA hvor stigningen i de lange rentene har vært stor, har vi ikke kommet noe særlig høyere enn vi var på denne tid i fjor.
Men spillet er endret. Og det for alltid. Ikke går renten lenger litt opp og ned med at konjunkturbildet endrer seg, eller ESB s pengepolitiske tiltak får slå inn. Nå er det sannsynligheter for sammenbrudd i Eurosamarbeidet som skal hensyntas i kredittpremiene.
Både Brexit og Trump sin seier gir populisme vind i seilene. Nasjonalisme er inn, høyrepopulistene er plutselig blitt kule i det meste av Euro-området.
Etter at han fikk sparken, ryktes det at tidligere finansminister David Osborne sa at ministerne i den nye regjering var ‘økonomisk inkompetente’. Styggere ting har vært sagt om Trumpern. Men hva hjelper det? Befolkningene i både Storbritannia og USA ønsker å øke sine allerede enorme statsgjelder, og det i raskt tempo.
Til helgen er det folkeavstemning i Italia om en ny grunnlov. De fleste opposisjonspartier vil ha Italia ut av Euro-samarbeidet. Skulle den enorme italienske statsgjelda bli priset i en ny ‘Lire’ kan den halvere seg i verdi. Dagens renteforskjell på 2 pst mellom tyske og italienske (10- års) statsobligasjoner høres alt for lite ut til at denne risikoen hensyntas fullt ut.
Og ryker Italia ut av Euroen, er det fare for at flere melder seg ut. I både Nederland og Frankrike er det sterke opposisjonspartier som vil ha sine land ut av Euro-samarbeidet.
Skal Euro-landene fortsette som en samlet flokk kan ikke Den Europeiske Sentralbanken føre en pengepolitikk som ivaretar hensynet til et veid gjennomsnitt av sine 19 kreditorer. Den må hjelpe de svakeste dyr i flokken.
Spennet kan bli for stort. Øke pengebruk vil gi stimuli til Mercedes, Audi og BMW, men mindre hjelp til franske bønder. Nye rentekutt fra ESB vil kunne få Tyskland til å koke, uten at man får ned risikopremiene i utsatte deler av Euro-området. Og kapitalen flyter til den sterkeste økonomien. I skrivende stund er den tyske 2-års renten rekordlave -0,76 pst.
Det eneste vi kan være sikre på er at Euro-rentene ikke kommer opp så lenge alle 19 land skal henge sammen. Men det er ikke sikkert at selv negative sentralbankrenter makter å berge Euroen.