Det er både gode og dårlige nyheter i vente for européere i kommende år, men i sum gir Euro-landenes skjebne Norges Bank liten handlefrihet i pengepolitikken.
De dårlige nyhetene er at den økonomiske veksten neppe vil ta seg opp i kommende år. Yrkesbefolkningen er fallende på vårt kontinent, slik at den normale veksten for BNP i Euro-landene er om lag ett prosentpoeng per år. Selv med negative renter (-0,3 pst) for innskudd i den Europeiske Sentralbanken (ESB) er det meget svak kredittetterspørsel i de fleste europeiske land.
Det er ingen hjelp å få fra kredittmarkedene. Bankene er skadeskutte, enten fordi de har for mange misligholdte lån på sine balanser eller fordi de har utdaterte forretningsmodeller. Klarer rett og slett ikke å tjene penger på sin daglige virksomhet.
Det globale bakgrunnsteppe er heller ikke så lystig. Kinas BNP-vekst er fortsatt høy, men vil gradvis gå ned etter hvert som Kinas raskt aldrende befolkning får mettet sin appetitt på nye boliger, anlegg og maskiner. Japans BNP-vekst vil selv i normale år være nær null, og for verdens største økonomi, USA, kan en ikke vente all verden, da konjunkturoppgangen i statene allerede har rukket å bli unormalt gammel.
Hele syv år er det siden oppgangstidene der startet. Bilsalget har i disse år doblet seg. Og også for andre kapitalvarer ser det ut som om behovene er mettet. Ordreinngangen for varige goder i industrien har falt kraftig tilbake i sommer, og er nå tilbake på samme nivå som i 2012.
Det er også blitt regelen, snarere enn unntaket at statsobligasjoner gir negativ rente i Europa. Plasseringer der hjelper bankene lite.
Så i sum ser det ut til at Europa er låst i et modus med negative renter i sentralbanken, og forsiktige banker, hvor BNP-veksten normalt vil være om lag ett prosentpoeng.
2017 kan bli vanskeligere enn dette for Euro-landene, gitt at Brexit trolig vil gi Storbritannia, et av Euro-landenes viktigste eksportmarkeder, en resesjon. Det kan bli 6-18 måneder med negativ BNP-vekst på de britiske øyer, og ditto nedgang i britenes import av varer og tjenester.
De gode nyhetene, i hvert fall for låntagere, er at rentenivåene vil forbli negative i overskuelig fremtid. I skrivende stund er det priset inn at ESB vil holde sine innskuddsrenter i negativt lende frem til 2020. Og Euro-områdets små satelittstater vil måtte følge på. Små land, som er vevd inn i et paneuropeisk nærings- og arbeidsliv, har neppe noe annet valg enn å også holde sine renter negative. Alternativt er et regime med svakt positive renter, men med stor fare for en stigende valutakurs.
Det er tungt for nordmenn å akseptere at andre land bestemmer vår skjebne. Men faktum er at nettet snører seg rundt oss.
Utfordringen for nordmenn er å tilpasse seg denne virkelighet. Ingen verre skjebne enn Danmark, Sverige og Sveits har, men dessverre ingen handlefrihet av betydning.
Rentenivåene i våre naboland er låst i negativt lende de nærmeste år. Så lenge vi velger å holde positive renter, vil den positive renteforskjellen virke med en positiv kraft på krona. En gravitasjonskraft som kun kan dempes va rentekutt.
Norge trenger en vedvarende svak kronekurs for å makte omstillingen fra tidligere så rike energinæringer til nye næringsveier. Dagens elendige norske eksporttall for julimåned er siste vitnesbyrd om at vårt konkurranseutsatte næringsliv trenger all den hjelp den kan få.
En kan nesten si at det å holde positive renter i Norge, med et underliggende appresieringspress på krona – det motsatte av vi trenger – er inkonsistent med et inflasjonsmål på 2,5 pst.
I Euro-landene ligger lønnsveksten for tiden på i underkant av 1,5 pst. Og Norge kan neppe holde vesentlig høyere lønnsvekst enn dette uten at vårt næringsliv taper ubehagelig mye konkurranseevne, med mindre krona får lov til falle videre.
Det er ganske intuitivt. Vi kan ikke ha et høyt inflasjonsmål, når våre naboland har lav lønnsvekst, uten at vi presser på for å få en gradvis svekkelse av kronekursen. Og krona vil neppe gjøre annet enn å styrke seg så lenge vi velger å holde positive renter i Norges Bank.