Britene har nå fått sin nye regjering, og veien fremover for britisk politikk er tydeligere enn før. En kronglete vei har de begitt seg ut på. Økonomien blir deprimerende dårlig. Men mer om det senere. Først politikk.
Det er tydelig at de som var for Brexit også skal stå for forhandlingene med EU. Trioen Boris Johnson (Utenriksminister), David Davis (Hovedforhandler for Brexit) og Liam Fox (Handelsminister) skal forhandle frem et gunstig resultat for britene. En prosess som kan ta tid.
Da det er lenge siden britene hadde behov for å forhandle frem særegne handelsavtaler, er det fint lite kompetanse på området. I dagene som kommer vil den nye regjering måtte hyre inn dyre konsulenter på timesbasis for skaffe seg oversikt og utforme krav. Men nyansettelser trengs. Dette må være erfarne mennesker som allerede sitter godt i det. Med solide lønninger og lang oppsigelstid.
Det vil med andre ord ta mange måneder før du har et lag på plass som kan reise til Brüssel med ferdigutformede og detaljerte krav til EU. Hvordan i all verden skal britene klare det før jul?
Når det gjelder selve kravene er det ikke helt godt å vite hva som kommer, men noe har de nye sjefer sagt.
Nå er det lov å skifte mening etter at man har fått ansvar. Embete gir forstand. Likevel er det klart at spesielt hovedforhandler Davis, som kjempet iherdig for utmeldelse av EU, har argumentert for et rent brudd med EU. Nye handelsavtaler med EU, nærmest som om Storbritannia var på et annet kontinent, og ingen norsk EØS-løsning med fri flyt av mennesker som resultat.
I avis-intervjuer under den intense valgkampen lovet Davis at innvandringen ville stoppe opp, hvis det ble Brexit.
Dette er viktig innspill til prognosene for BNP. Som i Norge har sysselsettingsveksten i den private sektor på de britiske øyer i senere år utelukkende bestått av utlendinger. Britiske fødselstall har lenge også vært for lave til at befolkningen reproduserer seg naturlig. Den normale BNP-veksten i et Storbritannia, som i utgangspunktet har tilnærmet full sysselsetting, kan neppe være mer enn ett prosentpoeng i året, hvis innvandringen stopper opp, og befolkningen stabiliseres.
Selv ett prosentpoeng i BNP-vekst per anno som det normale, forutsetter at det å rive opp 40 års samarbeid med EU ikke påvirker den økonomiske veksten negativt.
Den annerkjente kommentator Ian Dunt har nylig skrevet en meget god analyse av de utfordringer som britene vil få i sine forhandlinger. Anbefales på det varmeste! Leser du den blir du ganske så bekymret for britenes økonomiske vekst de neste fire-fem år.
På sin side sier fornærmede EU-folk at britene ikke får lov til velge og vrake når det gjelder fordeler og forpliktelser i EU. Tyskerne har lært seg mantraet: NO CHERRYPICKING!
I forkant av viktige valg i alle de tre store økonomier, Tyskland, Frankrike og Italia er det ikke lett å se hvordan Brüssel får lov til å gi britene nevneverdige fordeler fremfor eksisterende EU-land.
Enten er du innenfor, eller så er du helt ut.
Trolig blir det derfor en ren handelsavtale britene får – som om de var et land i Afrika.
Har jeg rett i mine gjetninger, ligger det da an til at Storbritannia får handle med EU under de avtaler som styrer verdenshandelen. Hvilket er ok for den delen av britisk utenrikshandel som ikke er helt avhengig av EU-medlemskapet, bare nye handelsavtaler kommer raskt på plass, og pundkursen får falle tilstrekkelig mye. 7-8 kroner i pundkurs vil mer enn oppveie de fleste utfordringer den tradisjonelle industri har utenfor EUs tollmurer.
Verre blir det for jordbrukssektoren og de delene av finansnæringen som trenger å kunne selge sine tjenester til EUs indre marked. Det er vanskelig å tenke seg at britene får lov til å drive finansiell tjenesteyting myntet på Europa ut fra London. Finansnæringen er underlagt et strengt regelverk i EU. Mange bedrifter vil måtte flytte større deler av sine organisasjoner til ‘The Continent’ hvis de skal ha håp om å kunne fortsett som før.
De må også flytte kapital. Det blir i sum langt dyrere å drive bank og finans fra London, hvis dagens filialer, som Euro-banker har, må oppkapitaliseres til å bli selvstendige enheter. Konsulentselskapet BCG har regnet ut at de 60 europeiske banker med slike filialer, må ut med nye 30-40 mrd Euro i ny egenkapital hvis de skal fortsette i London som før, etter at britene har meldt seg helt ut av EU.
Og landbruket? Gud veit hvordan det skal gå med de delene som er industrilandbruk, og som hittil har levd godt beskyttet innenfor EUs tollmurer.
Britene går inn i disse turbulente år, med store underskudd i sine statsfinanser, i sin utenrikshandel og i kontantstrømmen til den private sektor. De har ikke muligheter til å gi rause skatteletter. Underskuddene i den offentlige sektor vil ese ut etter hvert som skatteinngangen svikter. Finansministeren vil måtte saldere budsjettet ved å bryte tidligere pensjonsløfter og skjære ned på trygdenes realverdi. Rentenivået må holdes så lav som valutamarkedet tåler, hvilket er ødeleggende for de private pensjonsordninger. Ordninger som allerede i dag mangler store mengder kapital.
Det kan bli riktig ille. Særs gunstige ordninger for boligspekulasjon har drevet den gjennomsnittlige kvadratmeterpris for leiligheter i det sentrale London til i underkant av 200 000 kroner per meter. Dette i et marked som trolig vil falle, og kan kollapse. Jo flere som flytter vekk fra London til andre finanshovedsteder, desto større vil fallet bli. Mange av storbyenes tallrike boligspekulanter kan bli ruinert.
Allerede i går var det britiske forbundet for takstmenn ute, og meldte om det mest negative sentiment i boligmarkedene siden finanskrisens djuv i 2009. Særs dårlig nytt nå som byggebransjen i dag meldte om at i mai, altså i måneden før folkeavstemningen, så falt byggeaktiviteten på de britiske øyer for femte måned på rad.
I sum ser det svært så mørkt ut for britene nå. Alt er usikkert. En usikkerhet som har fått mange bedrifter til å fryse sine investeringsplaner. Selv erkebritiske Burberry setter sin planlagte nysatsing i Leeds på vent.
Mange handelsbedrifter som har bygget opp sine lagre av ferdigvarer for å takle en sterk høstsesong, vil nå kutte sine ordre til industrien. Kutt som gjøres i håp om å være bedre rustet til nedgangstider. Noen vil skalke alle luker og si opp så mange som mulig.
En kortvarig resesjon synes uunngåelig, men selv når den verste usikkerheten er over er det vanskelig å tro på noe annet enn et scenario som briter flest vil oppleve som økonomisk ubehagelig.
Jeg skal ikke ta stilling til om dette var klokt sett på hundre års sikt. Men det er ganske sikkert at Storbritannia har valgt seg en tornefull vei, med mange vanskelige år foran seg. Det kan bli så ille at en kan lure på om kursen må forandres.
Kanskje kommer britene om noen år tilbake, tryglende om å få bli EU medlem igjen?