I forrige uke, altså i forkant av ny statistikk som ventelig vil vise sterk vekst i boligprisene for hovedstadsområdet, hadde jeg gleden av å delta på to konferanser om norsk boligpolitikk.
Den første var et internt seminar i regi av Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Flinke folk som det var en ære å forelese for. Hørte også på hva de hadde å fortelle. I mange av innleggene var man litt oppgitt de private utbyggerne. Sukk, ikke rart at boligprisene i Oslo stiger mye!
Dagen etter var jeg på Estate Medias boligkonferanse hvor de fleste topper i norsk boligindustri var samlet til foredrag, debatt og mingling over to dager. Mye dreide seg om tjene godt med penger, men jeg tror de fleste var oppriktige når de sa som OBOS-sjef Daniel Siraj Kjørberg: Det viktigste er å oppføre seg skikkelig. Mye klaging på offentlig sektors arbeid var det på denne konferansen. Sukk, ikke rart at boligprisene i Oslo stiger mye!
Det er gøy å sukke! Og boligdebatten i Norge har morsom høy kverulant- og klage-faktor. Hyggelig mennesker er det også – uten unntak i alle leirer. Mennesker som liker en god debatt, til langt på natt. Jeg hadde lite å bidra til, all den tid jeg hverken er arkitekt eller byplanlegger.
Jeg er makromann. Står på døra.
Derfor kommer det her noen overordnede tanker om boligmarkedene våre, hvorfor boligmarkedene i og rundt hovedstaden godt kan fortsette å stige i årene som kommer. Og hva som må gjøres for å få en dempet prisutvikling.
Befolkningens behov for boliger er utgangspunktet. Der befolkningen faller, finner du ingen boligprisoppgang. Der den stiger raskt vil naturlig nok boligprisene øke. Og de fleste prognosene tilsier at befolkningen i Oslo vil øke dramatisk i årene som kommer.
Faktum er at folk søker seg til hovedtsadsområdet fra de fleste områder i Norge, fra mye av Europa, og nå i senere tid fra Midt-Østen. Slik vår samfunnsutvikling er, så er stigende boligpriser i hovedstaden den viktigste brems på befolkningsveksten. I mangel av noe bedre redskap er høye boligpriser også blitt vårt viktigste distriktspolitiske virkemiddel. Dyre boliger i Oslo får folk til å ta med seg familien sin og bosette seg andre steder i landet.
Politikerne våre er hardt arbeidende, og vil jo så mye godt. De vil bygge praktverk, satse på nye store utredningstunge tiltak, og hjelpe andre nasjoner til vekst og fremgang. Klimaarbeidet er viktig. I sum er derfor tusenvis av mennesker som jobber med de globale utfordringer med idealistisk arbeid – i Oslo.
Afrikas problemer skal avhjelpes, konfliktene i Jerusalem og andre steder skal leges og både freds- & krigsarbeid skal forberedes – i Oslo. Produksjonen av gode gjerninger i offentlig sektor er blitt stor-industri. En industri som er konsentrert rundt hovedstaden.
Av og til skyter staten ut et Tilsyn eller tre til andre deler av landet. Nærmest som satellitter blir de, hvor de fast ansatte som blir med flyttelasset, naturlig nok får lov til holde sine barn på skole i hovedstadsområdet. Ansatte som kan fly frem og tilbake så ofte de vil, noe som får en til å undres over hva poenget med øvelsen er.
Tenk hvor lik produksjon av pølser, maskiner og idealistiske tiltak egentlig er. Råvarer og halvfabrikata i form av stortingsmeldinger forberedes i Regjeringskvartalet. Selve produksjonen av nye vedtak foregår på Løvebakken, mens resultatet ekspederes og formidles fra Akersgata, og fra Marienlyst. Dette er samlebåndsproduksjon som i teorien kunne vært gjort hvor som helst i Norge.
I sum kan en si at norsk idealisme er en vekstnæring, med Oslo som sitt arnested. Og der politikere og makten samles, der følger naturlig nok det private næringsliv etter.
Denne elite må selvfølgelig også ga gode restauranter og det beste kulturtilbud. Og det har vi etter hvert fått – i Oslo. Vi har en opera i verdensklasse, nye museér som kommer på løpende bånd, og flere restauranter med Michelin-stjerne enn resten av landet samlet.
Er det mulig å snu sentralisering rundt hovedstadsområdet? Nei ,kanskje ikke, men for å bruke et nærliggende ordtak, i en tid da også folk fra fremmede kulturer skal utplasseres i sentrum av hovedstaden:
Hvis ikke fjellet kan komme til Mohammed, må Mohammed komme til fjellet.
Med andre ord: Vi må flytte selve produsentene!
Alle politikere, selv stortingspolitikere fra Senterpartiet, ønsker å innta sine forfriskninger etter en hard arbeidsdag, i gangavstand fra Karl Johan. Og litt ulogisk: Jo mer digitalisert våre samfunn blir, desto mer må tydeligvis samles i Oslo 1. Det nye regjeringskvartalet til om lag 10 milliarder kroner kommer jo om noen få år. Utenkelig å legge det en annen plass enn der det ligger i dag.
Slik trenger det ikke være. Produksjonen av gode gjerninger til idealistiske formål må ikke nødvendigvis ligge på Norges dyreste tomter. Tvert imot kunne vi trolig lage dem billigere på Hønefoss, Eidsvoll eller i Telemark. Egentlig hvor som helst i Norge i vår digitale tid.
Hva med Rogaland? I Sandnes og Stavanger har vi flott natur, halvtomme kontorbygg og et overveldende restaurant- og hotelltilbud. Men boligprisene faller like raskt her, som de stiger i hovedstadsområdet. Rogaland er også en av Norges mest internasjonale regioner med flere folkeslag enn det finnes på kloden!
Så la oss slutte å krangle om det er byråkrater eller boligbyggere som har skylda for de høye boligprisene i Oslo. Priser som bare er den logiske konsekvens av vår sentraliseringspoltikk.
La oss alle bli venner og jobbe mot samme mål. Sett våre beste byplanleggere, utbyggere og entrepenører til å bygge en helt ny produksjonslinje for gode gjerninger i offentlig regi. Flytt regjeringskvartal, Storting, Regjering og NRK, langt utenfor Oslo. Hvem vet, kanskje kunne produksjonen også bli mer effektiv enn i dag?
Jeg er sikker på at byråkratene og utbyggerne med glede ville jobbet side om side dag og natt i visshet om at sammen kunne de lage ganske spektakulære politikkfabrikker med tilførende kulturtilbud og forlokkende boområder, langt, langt unna de spennende strøk som omkranser Karl Johan.
Men før flyttevedtak tas, får vi bare småkrangle, og engste oss, mens boligprisene i hovedstaden gasser på. Får vi 10 pst til i 2017?