Skandalen i Volkswagen konsernet fikk meg til å tenke på fattern’s gamle Jetta. Kjøpt i 1985 for 150 000 kroner, hvis jeg husker rett. I dag, 30 år senere, får du kjøpt en langt bedre bil enn dette for samme kostnad, og mitt tips er at du får en bedre bil enn dette igjen til nøyaktig samme pris etter 30 nye år med teknologisk fremgang.
Det er i det hele tatt tre tunge trender som kommer til å drive rentene i Norge over i negativt lende. Teknologisk fremgang, manglende vekst i global etterspørsel etter varer og gradvis tøffere kredittmarkeder.
For Norge var historier om teknologisk fremgang inntil nylig i hovedsak hentet fra fabrikker i fjerne himmelstrøk. Etter fjorårets halvering av oljeprisen har det begynt å demre for de fleste at oljenæringen utsettes for mye av de samme kreftene som andre vareproduserende næringer. Produksjonskostnadene er fallende, ikke stigende, slik vi lenge har trodd.
I sum er det ingen grunn til å regne med at varepriser generelt, eller oljeprisen i sær, kommer vesentlig opp de neste fire-fem år. Ingen inflasjon overhodet, hvis man tenker på begrepet inflasjon som en vedvarende langsiktig vekstprosess.
Legg merke til at dette kan ikke Norges Bank eller politikere gjøre noe med: Varepriser får ingen inflasjon.
Men hva med etterspørselen? Greit at teknologien gjør ting litt billigere år for år, men kan etterspørselen bykse avgårde slik at prisene likevel stiger? Er det jo ikke nettopp byks i etterspørselen vi har levd med i Kinas år med industrialisering?
Det andre problemet er imidlertid at denne epoke er over. Kina kommer ikke til å være en motor for global etterspørsel. Never again.
I dag er kinesisk industri i noe som ligner på en resesjon. Og ikke bare her er det problemer. Brasil og Russland er ille ute, og mye av Asia rammes hardt av problemene i de tidligere så suksessrike økonomier har.
Det siste problemet er kredittmarkedet. Folk har lånt store beløp til investeringer som de gjennomgående har hatt for høye inflasjonsforventninger til. Inflasjonsforventninger som vi for all del må kvitte oss med.
Den, litt guffne, langsiktige realitet, som Norges Bank snart vil måtte ta innover seg, er at balansen til bedrifter i mange land forringes fordi eiendelene de har investert i – FALLER I VERDI. Den nominelle gjelda er stabil eller stigende, men balansene blir ødelagt av de fallende verdier på plattformer, skip og bygninger spredt utover hele verden.
Det er denne virkeligheten som gradvis demrer for økonomene i Norges Bank og for de mest entusiastiske økonomer i finansnæringen.
NEI, høye lønninger i Norge gir oss ikke et godt utgangspunkt for å vokse. Høye lønninger er deilig å ha, men de vokser ikke på samme måte som i land hvor lønningene er lave.
Og JA, i nivåforstand er det deilig å ha en oljebransje som i 2020 vil gi 200 000 mennesker rause lønninger. Haken er at næringen i dag omfatter 300 000 med smått og stort.
I sum lever vi en verden preget av tre tunge trender, som vi ikke kan gjøre noe med, men som Norges Bank må tilpasse seg:
Fallende priser, en verdensøkonomi i noe som likner til forveksling på en global lavkonjunktur, og bedrifter med fallende verdier på sine tungt belånte aktiva.
Høres skummelt ut, men det er bare den samme virkelighet som våre naboland har lært seg å leve med lenge. En virkelighet Norges Bank før eller siden blir nødt til å innarbeide i sine analyser.
Norges Bank spår renteoppgang i 2018, men det kommer selvfølgelig ikke til å skje. Det er mot slutten av prognoseperioden 2018 (og 2019-2020) at norsk økonomi virkelig får det tungt. Da er Johan Sverdrup feltet ferdigstilt, og de samlede oljeinvesteringer bunner på omlag 120-130 mrd kroner per år, ned fra i underkant av 200 mrd kroner i år.
Sentralbankens toppøkonomer vil nå rekalibrere modellene sine. Lage nye rapporter som senker rentebanen litt, og øker ledigheten bittelittt. Da åpner det seg mulighet for små rentekutt, som for guds skyld bør være midlertidige, før norsk økonomi finner tilbake til toppformen fra de gode år.
Men dette er og blir drømmer.
Det som feiler sentralbankens økonomer er ikke at de er svake i matte, men at de lever i samme tidsånd som mange av våre briljante makroøkonomer i privat sektor gjør. En forfeilet tidsånd hvor nordmenn liksom er flinkere til å skape vekst enn andre folkeslag. En verden med deilig, duvende inflasjon.
Men hvordan skifter man persepsjon av virkeligheten? Hvordan kan man få folk som venter særnorsk høy vekst og inflasjon til å tro på en skjebne som ligner på det vi ser i våre naboland?
Jeg vil slå et slag for å sende Norges Banks toppøkonomer på en cruise med danskebåten, eller med Kiel-ferja.
Danmark klarer fint å leve med negative renter i sin sentralbank. La forskningsdirektørene ta et cruise utstyrt med et spørreskjema hvor de får i oppgave å spørre Mogens og Helle på tur, om hvordan de klarer å leve med negative renter.
De meste haukete økonomene på bankplassen bør sendes på Kiel-ferja. Der få de samme oppgave i baren om kvelden, men nå på en båt som skal til Europas hjerte. Husk at i Tyskland er fem års statsrente negativ. Tyskland ser ut til å klare seg utmerket selv om de negative rentene antas å vedvare.
Vi skal nok klare oss vi og, når også vi om noen år, får negative renter i sentralbanken.