Winston Churchill sa en gang at det å følge med på russisk politikk var som å se to hunder sloss under et stort stueteppe.
I Kinas tilfelle kan det se ut som om det er en stor hund som slåss med mange småtisper under en gigantisk teltduk. For lite vet vi med sikkerhet om hva kinesiske ledere bestemmer seg for. Eller rettere sagt, lite vet vi om hva LEDEREN, bestemmer seg for.
President Xi Jinping er jo den suverene leder, som personlig prøver å stå for omstillingene av samfunnsøkonomien. Før årsskiftet hadde de fleste analytikere stor tro på presidentens evner, men utviklingen i Kina så langt i år har gitt de fleste observatører, inklusive undertegnede, bange anelser.
Her er noen dilemmaer for den nær allmektige president, som skal prøve å modernisere og effektivisere sitt samfunn:
- All makt til presidenten, gjør også alt avhengig av én person. Ingen tør å sette i gang større reformer uten å ha presidentens signatur. Et uoverkommelig arbeid når du er president for millioner av offentlig ansatte, som skal forbedre dagliglivet til 1,3 milliarder mennesker.
- Full kontroll er greit i en krigsøkonomi, men ødelegger for de gi-og-ta prosesser som en mer moderne , og sofistikert, samfunnsutvikling krever. Sjeldent har Kina hatt så streng sensur som i dag. Det ryktes at opptil 250 aktivister for menneskerettighetene skal være fengslet i løpet av sommermånedene. Nettopp adgangen til å kritisere bedriftsledere, banksjefer og politikere er som regel en viktig ingrediens i forsøkene på å komme opp med klokere og mer effektive løsninger.
- Anti-korrupsjonsarbeid, hvor politiet går alle som bygger, og setter i gang større reguleringsarbeider, i sømmene. Ikke rart at byråkratiet passiviseres, når de vet at vedtak om bygging av nye større prosjekter kan utløse etterforsking av vedkommendes private finanser.
- Ønske om styring av børskurser, som av natur ikke lar seg styre.
- Økt svingningsfrihet for valutakursen, mot USD, som innebærer en redusert Yuan-verdi mot USD, uten at det skal være intensjonen. Verdien av Yuan må derfor i disse dager støttekjøpes, og styres, i langt større grad enn før. Hva de foreløpig har oppnådd, annet enn å skape uro, og tappe valutareserver ved sine intervensjoner, er uklart.
Listen over årets mislykkede politiske grep er lang – og lenger enn dette.
Problemene er til å kjenne igjen fra kommandostyrte, gjerne kommunistiske økonomier, som prøver å deregulere og frigjøre sine økonomier – vekk fra for sterk offentlig påvirkning. Det fungerte dårlig i både det gamle Sovjet Unionen, og det meste av Øst-Europa, i årene da disse landene gikk den lange vei fra diktatur til frihet.
Et gjennomgående trekk ved sentralstyrte økonomier er at det er vanskelig å investere klokt. Byråkrater og politikere styrer midler dit de kan tjenes mest mulig selv, ikke der de gir høyest avkastning. Feilallokeringen av kapital blir gjerne større desto mer moden økonomien er , og jo mer kompliserte beslutningsgrunnlaget blir.
En av hovedfordelene med børser og verdipapirmarkeder er at en kan se objektive verdiene av ulike prosjekter og foretak. Verdier som preges av sinnsstemninger og bobler, ja vel. Men objektive er de!
Det var i løpet av 2012 at de fleste eksperter på Kina ble obs på at store steg i retning av privatiseringer, markedsreformer og mindre sensur av presse og ytringsfrihet, måtte til for å løfte Kina ut av kommandoøkonomiens hengemyr. Det var allerede den gang gryende overkapasitet i kinesisk industri som følge av de enorme investeringene man satte i gang etter finanskrisen høsten 2008. Produsentprisene har nå vært fallende i 37 måneder.
Lite har skjedd siden den gang. En farlig forsinkelse fordi Kinas finanser nå gradvis blir forverret. Det er ikke å overdrive at Kina er oppe i en alvorlig finanskrise. Bare hør:
Underskuddet i offentlig sektor antas av IMF å være om lag 10 pst av BNP per år. Statsgjelden antas å være 50 pst av BNP, men med en underfinansiering av de offentlige pensjonsordninger på om lag 65 pst av BNP. Samlet offentlig gjeld blir da om lag 110-120 pst av BNP. Faller den økonomiske veksten, og forventet kapitalavkastning, blir pensjonsbøra enda tyngre å bære.
En pensjonsreform hvor rett til gode pensjoner, blir erstattet av insentiver til privat pensjonssparing tvinger seg frem for Kinas aldrende befolkning. Men frie obligasjonsmarkeder finnes knapt, og statslederne manipulering av aksjemarkedene, som i år har gitt millioner av kinesere store tap, gjør det svært så vanskelig å introdusere nye pensjonsreformer nå.
Likevel, før eller siden må pensjonsalderen heves, og sparemarkedene moderniseres. Og myndighetenes forsøk på å lage nye ordninger for pensjonssparing, uten velorganiserte og frie verdipapirmarkeder, er dømt til å mislykkes.
Uten tilgang til frie verdipapirmarkeder har arbeidsfolk blitt tvunget til boligspekulasjon. Spekulasjon som har gitt støtet til boligbygging langt utover befolkningens behov. I de fleste mindre byer i Kina er det tomme boliger motsvarende tre års normalsalg, skal en tro IMFs rapport fra august i år.
Bedriftene har også en høy gjeldsgrad, om lag 125 pst av BNP. En gjeldsgrad som øker raskt til tross for at kapitalavkastningen er mager. Ikke rart i at bankene skyr investeringer i det private næringsliv. Utlån gis helst til statlige bedrifter. Bedrifter som får lov til å utvide uten lønnsomhet i satsingene, i visshet om at staten garanterer alle tap. Dette er ren sløsing med godtfolks sparepenger. Sparepenger som ofte får minimal forrentning.
Likevel er det vanskelig for bankene å tjene penger på sin virksomhet, og de bankaksjer som omsettes, går i disse dager gjerne for 70-80 pst av bokført verdi. Et tegn på at investorer tar regnskapene til bankene med mer enn en klype salt.
Akkurat hvordan dette ender er usikkert. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg annet enn at Kina må gjennom en vanskelig konsolidering, med konkursbølger og privatiseringer av statsforetakene. Kina må tåle en periode hvor økonomien blir verre, før ny vekst kan skapes på et sunnere fundament.
Dette er en overgangsfase hvor aktiviteten faller i mange næringer, tap må tas, og den finansielle sparingen skyter i været. Resten av verden vil da i noen år merke at Kina kjøper mindre, og selger mer, på de globale markedene.
Nå på torsdag er det feiring av Kinas innsats under 2. verdenskrig. Ingen større reformer kommer før til helgen. Men vær obs, Kina er allerede sent ute med å reformere sin økonomi, og omstillingene som måtte komme, må bli store.
Omstillinger som godt kan ende i en resesjon, noe investorer ikke nødvendigvis skal bli så lei seg for. Det viktige er ikke hva de tvilsomme BNP-data måtte vise, men at tusenvis av statseide foretak privatiseres, at verdipapirmarkedene får fungere, og at Yuan-kursen får falle til et mer naturlig leie enn det vi ser i dag.
Verdipapirmarkedene må få operere så fritt som mulig, noe som også krever en ganske så høy terskel for sensur av kritiske økonomiske analyser.
Dagens effektive pensjonsalder på 54 år (50 for kvinner og 60 for menn) må naturligvis økes kraftig.
De enorme kredittapene som nødvendigvis oppstår i denne forvandlingen, må staten for en stor del dekke.
DETTE ER OPTIMISTSCENARIET. Det er ved innføringen av smertefulle reformer, ikke ved nye kunstige stimuli, at en skal bli optimist på det kinesiske aksjemarkedets vegne. Et marked som er ned med mer enn det halve, i løpende priser, fra toppen i 2007.
Fortsetter imidlertid Kina å hangle videre med akselererende gjeldsgrad i bedrifter og i den offentlige sektor, men uten effektive reformer, kan det gå så meget verre.
Drøyer reformarbeidet nok et par år til, vil nok mange begynne å sammenligne Kinas skjebne med det lodd som Sovjet Unionen trakk. Jo mer gjeld som får lov til å bygge seg opp, til bruk i feilslåtte investeringer i statseide bedrifter, jo skjørere blir det kommunistiske regime.