Litt på samme måte som en romsonde sittende fast i verdensrommet og uten evne til å komme tilbake til en normal stratosfære, ser kinesisk økonomi til å være låst i en utdatert økonomisk modell. Kina klarer bare ikke omstillingen til den moderne tid.
Lite er sikkert om det som skjer i Kina, men mye tyder på at de siste forsøk på å lande Kinas økonomi, intet mindre enn verdensøkonomiens viktigste vekstmotor, ser ut til å feile. Går Kina i resesjon, vil veksten i mange land dempes. Trolig får vi også lavere oljepriser enn vi ellers ville ha hatt. Kina må da minimere rentene, og la valutakursen falle.
Renteøkninger i de vestlige land kan du da bare glemme. Heller ikke USA kan øke renta hvis den kinesiske valutaen slippes ned 10-15 pst.
Den siste tids uro på Shanghai-børsen var alvorlig nok i seg selv, med en nedgang på om lag en tredjedel siden toppen i vår. Hardt vil børskrakket ramme salget av Rolls Royce i Beijing, uff a meg! Men, fra spøk til pistol, aksjemarkedet er bare et symptom, en alarm, om at kineserne ikke makter å omstille seg fra en æra med investeringsledet vekst, til å bli et mer sedat konsumsamfunn. De ser ikke ut til å makte denne kinesiske variant av ‘Fra særstilling til omstilling’.
Oppgaven for myndighetene var i utgangspunktet formidabel. Den uunngåelige overgangen – fra en æra med ung, konkurransedyktig, og lite forgjeldet befolkning, med høy investeringsledet vekst – til et regime med moderat og konsumdrevet utvikling, var antatt å bli vanskelig. Tidligere var det bare om å gjøre sprenge, mudre og bygge nok. I et mer sofistikert samfunn er innovasjon og merkevarebygging nøkkelen til suksess.
Vi burde ikke være overrasket over at Kinas kommunistparti ville få problemer med å takle den nye tid. Det er tross alt lettere for et diktatur å få til vekst ved hjelp av massive infrastrukturprosjekter, enn det er å oppmuntre husholdninger til å bruke sparepengene sine. Lettere å bygge og grave, enn det er å lage gode forskere og markedsførere.
Dette er overganger mange økonomier har prøvd på før, men som få har lykkes med. Hverken Korea, Japan, Thailand eller Indonesia maktet tilsvarende utfordringer uten resesjon og finanskriser på veien.
Kinas utfordringer er imidlertid unike av seks grunner. Ok, det er litt mye å liste opp, men oppsummert har Kina:
En aldrende økonomi på randen av deflasjon, hvor det investeres tungt i uproduktive formål fordi man ikke makter å opprettholde sysselsettingen på annen måte. Tapene blir enorme.
Eller som stikkordliste:
1) Størrelsen – Kina er verdensøkonomiens viktigste vekstmotor, og for ruvende til at bedret utenrikshandel kan løse vekstutfordringene. Kina kan vanskelig devaluere seg til vekst.
2) Kredittdrevet – Kina har verdens største kredittboble, med en nesten fire dobling av kreditt til privat sektor siden 2008. Overinvesteringene er gjort ved hjelp av statskontrollerte banker som har hentet midlene sine fra landets utallige småsparere. Bankene som skal hjelpe til med både sparing, lån og investeringer i eiendom og aksjer, er gjennomkorrupte. Som i Japan på 1990-tallet er rause lån en velutviklet måte å belønne sine venner.
3) Diktatur – Kinas kommunistparti styrer landet med stadig sterkere jernhånd. Dette er helt motsatt av hva suksessrike økonomier gjør. Hva verre er styres nå mye direkte av president Xi Jinping. Den sterkeste leder Kina har hatt siden Mao.
4) Strenge kreditt og valutareguleringer:
a. Hvor valutakursen ikke er konverterbar, og holdes på et kunstig høyt nivå. Det siste året har den styrket seg med drøye 10 pst i handelsveide termer.
b. Hvor bankene gis signaler for hva og hvem de bør låne til.
c. Hvor aksjekurser avhenger av hvor mye tillit folk har til myndighetenes til å finstyre kursene. Ingen CFA trengs for en fondsforvalter. Aksjemarkedets vekst og fall henger på hvor stor tiltro spekulantene har til det sittende regime.
d. Aksjemarkeder med latterlig svak corporate governance, og hvor omsetningen kan suspenderes av myndighetene – hvis de ikke liker kursutviklingen.
e. Det uoffisielle kredittmarkedet har også fortsatt å øke all den tid reformer av de finansielle markedene fortsatt er mangelfulle. Nå antatt å være hele 15 trn Yuan. Ekspertise jeg lytter til antar at den vokser med om lag ett tusen milliarder Yuan i året.
5. En aldrende og fallende befolkning. Fortsatt høy boligbygging, og massive investeringer i infrastruktur, med befolkningens sparepenger høres ikke ut som noen genial økonomisk politikk.
6. Fallende produsentpriser. Vi er inne i det fjerde året på rad med fallende produsentpriser i Kina.
Det skulle bare ha vært så annerledes. Med sin aldrende befolkning, og velutviklede infrastruktur, var Kina ment å modnes til å bli en mer sofistikert økonomi, hvor konsumet burde stå for en økende del av økonomien, mens investeringene falt tilbake.
Lite tyder på at denne transformasjonen har skjedd i tilstrekkelig grad til at en slags resesjon kan unngås.
Hvor gikk det galt, og hvordan vil den kommende kinesiske resesjon spile seg ut ? Mer om det i morgen.