Alltid en fornøyelse å se gamle Olsenbanden snutter på internett. Spesielt denne hvor vår helt legger en finurlig plan for å rane Stabekk Sparebank, kan anbefales.
Så det gikk ikke helt bra for Egon, denne gang heller. Imidlertid hadde en plan. Det kan ingen ta fra ham.
I norsk pengepolitikk har vi også en plan.
Et inflasjonsmål på 2,5 pst. Et løfte at, alltid uansett, skal beslutningstakere basere seg på 2,5 pst inflasjon som langsiktig inflasjonsforventning. En tro på at før eller siden vil norske renter normaliseres på høyere nivåer enn det vi har i dag.
Men så var det dette med virkeligheten. Vi lever på et ganske så stagnerende kontinent, med null i rente i overskuelig fremtid.
Det er fire faktorer som sikrer at Europas rentenivå vil forbli minimerte i vår levetid:
Etterspørselssiden vil preges av demografiske faktorer. Ikke bare har store deler av Europa fallende yrkesbefolkninger, men også økende forsørgelsesbyrder.
Tilbudssiden preges av fallende kostnader i mange vareproduserende næringer.
Kredittmengdene vokser raskere enn inntektene, særlig for lavinntektsgrupper, noe som gjør at enhver renteendring slår hardere enn før.
Institusjonelle forhold innen Eurolandene, hvor det ikke noen felles kreditor, men hvor Italia, Hellas med flere må slite med sine egne insolvenstrusler, hindrer renteøkninger. Økes renta i Euro-landene vesentlig går Italia konkurs.
Så sentralbankrenta i Frankfurt forblir nær null til evig tid, ikke noe å gjøre med det! En rente som er vel tilpasset et stagnant kontinent. En konklusjon jeg har kommet med tidligere. Sukk, jeg gjør visst nok heller ikke annet enn å stå stille.
Gitt null ute, må også Norge regne med at rentene nærmer seg null i årene fremover. Det meste interessante med de pengepolitiske strategirapportene til Norges Bank er hvordan bankens toppøkonomer prøver å unngå det uunngåelige. Med fri flyt av kapital over landegrensene vil før eller siden den risikojusterte avkastningen på kapital bli den samme i Norge som i våre naboland.
Hovedspørsmålet for norsk økonomi bør da bli hvordan vi tilpasser oss null i rente, og de virkninger det måtte ha for norsk økonomi. En av konsekvensene av evigvarende nullrente i Norge er at inflasjonsmålet dør, fordi de urealistiske fremtidsforventningene leder til overinvesteringer.
Nettopp troen på skyhøy inflasjon får investorene til å overinvestere i mørtel og stein med fallende husleier som resultat. Byggingen av enorme mengder hoteller i Bergen og Stavanger som før eller siden gir nedgang i prisene på hotellopphold, restaurantbesøk og spabehandlinger, er et tidsaktuelt eksempel.
Allerede i dag er det 1000 vis av bygninger uten økonomisk verdi og jo mere sentralbankfolk terper på at inflasjonen vil holde seg høy, desto mere verdiløse bygg fødes det. Med fallende husleier og negativ inflasjon som resultat. Husleier er tross alt den største enkeltkomponent av konsumprisindeksen.
Det er som med Olsenbanden filmene. Vi vet hvordan det ender. Det meste interessante er imidlertid fortellingen om Egon Olsens sprell. Moroa som oppstår når han forsøker nok en gang å gjøre det umulige. Når han forsøker å unngå sin skjebne.
Slik må en også lese Norges Banks neste pengepolitiske strategirapport. Ja, nok en gang gikk det ikke å få opp renta, merkelig greier gitt. Men det hindrer ikke at det kommer en ny strategi for å normalisere renten og holde liv i drømmen om et særnorsk inflasjonsmål. Også i neste rapport er det nok en plan for stigende renter på horisonten. En plan som nok vil være like utspekulert som Egon Olsens beste strategier.