Jeg må bare takke vår finansminister. – Renteoppgangen kommer. Vær på vakt! Skal en tro vår finansminister.
Det er i hovedsak fire grunner til å tro at renten forblir minimerte i våre naboland – vil bli det her hjemme. Så Siv tar feil, eller rettere sagt, hennes embetsmenn bør tenke nytt.
Den viktigste årsak til å tro på evigvarende lave renter er det faktum at vi lever i en æra hvor vareprisene er fallende. Teknologiske fremskritt, globalisering, og svekkelse av fagforeningers evne til å drive lønnskamp, er alle viktige faktorer i denne tidsutstrakte og tunge prosessen – irreversibel og ustoppelig som den er.
Oljeindustrien er bare den siste i rekken av vareproduserende næringer, som har havnet i en deflatorisk spiral. Dårlige tider avler kreativitet, kostnadskutt og skatteletter. Produksjonskostnadene i oljebransjen er derfor nå fallende.
Kostnadsreduksjoner som vil vare i flere år fremover.
På etterspørselssiden er selvfølgelig eldrebølgen hovedutfordringen. De fleste industrialiserte samfunn har fallende yrkesbefolkninger. Norge og Sverige er her interessante unntak, men det er fordi vi importerer sosialklienter fra andre land. Ikke en strategi for robust vekst i næringslivet.
Den tredje faktoren er institusjonelle forhold. I et Europa hvor vi har en monetær union, uten noen tilsvarende politisk overbygning, vil små pussige parlament alltid kunne skape problemer for den samlede finansielle stabilitet. Derfor samles heller ikke Euro-landene til å bli en, og bare en, låntaker.
Uten en politisk union tvinges europeere til å husholde med pengene i nasjonale markeder. Reserver må bygges opp slik at nye sjokk kan motstås av lokale krefter. De fleste Euro-land, med motoren Tyskland som unntak, ser seg da tjent med å holde overskudd på driftsbalansen. Tyskland på sin side, kunne ha økt sin opplåning, men elsker overskudd. I sum får da Euro-landene overskudd på driftsbalansen motsvarende 300-500 mrd USD per år. Og en ditto eksport av sparepenger – selv til negative renter i det meste av Europa.
Den fjerde er gjeldsbyrden. Når alt annet svikter, har myndighetene i de fleste moderne økonomier et ønske om å få fart på økonomien ved at publikum øker sin gjeldsbyrde. En gjeldsbyrde som i teorien, bør reduseres i gode år. Praksis viser at dette vanskelig lar seg gjøre. Fra det ene konjunkturforløpet til det neste stiger dermed gjeldsbyrden hos publikum. En økende gjeldsbyrde som kun kan håndteres ved tilsvarende nedgang i rentebetingelsene, med mindre rentebelastningen skulle bli så uhåndterlig at mislighold blir uunngåelig.
Det er bare et spørsmål om tid. Før eller siden blir gjeldsbyrden så stor at nullrente må innføres på sentralbankens utlån til bankene. Ta en titt på vedlagte figur. Tror du virkelig det blir lettere å heve det globale rentenivåer fire fem år frem i tid, enn det er i dag?
Faktorene er globale av natur. Også Kina, Korea, Taiwan og Thailand satser på å pumpe opp kredittmengden i sine aldrende og deflatoriske økonomier. Prosesser som før eller siden gir dem null i sentralbankrente.
Våre naboland Sverige og Danmark lever i den illusjon at de kun skal ha negative renter en kort tid, før rentene igjen normaliseres. Men bordet fanger. Når du først har kjørt renta i negativt lende, blir publikum naturlig nok ekstremt forgjeldet. Uten evne til å tåle renteoppgang.
Og ja, det er denne stien Norge fomler langs. Den samme vei som andre land har trått. Med mot i brøstet og sterk tro på vår egen evne til å både skape en særegen nasjonal inflasjon, og ståltro på vår styringsevne, kuttes rentene.
Men også vi lever i et aldrende land med deflasjon i våre produksjonsnæringer. Når det nye finske atomkraftverket skrus på i 2018 vil nok en næring, kraftprodusentene, se sine inntekter kollapse.
Det blir ikke spesielt bedre konjunkturer i 2018, 19, 20 eller 21. Hvordan skulle det skje?
Men gjeldsgraden vil øke. Og i takt med at den stiger, vil særnorske krumspring i pengepolitikken bli stadig vanskeligere å gjennomføre.
Akkurat når også vi treffer origo er jeg usikker på. Det spiller ikke så stor rolle, og tilfeldige forhold som krig, uår eller oljepriskollaps kan overraske. Men heller ikke Norge gjør noe annet enn å bøte på næringslivets utfordringer med å pumpe opp gjeldsbyrdene. En strategi som før eller siden avleder et behov for minimerte norske renter.