– Hva er biler lagd av? – Deler.
– Hva er delene lagd av? – Metaller.
– Hva er metaller lagd av? – Gruvedrift.
– Hva har lagd gruvene? – Mennesker.
– Hva er mennesker lagd av?– Gud.
– Hva er gud lagd av? – MENNESKER!
– Hva er mennesker lagd av?– GUD!
– AAAAAAAAAARGH!!!
Sånn går no dagan, når du har unger i huset.
Men det er også litt til ettertanke, når jeg sitter sent på kveld og grubler over om det er noen spørsmål (og svar) som er mer sentrale enn andre i makro.
I fjor var jeg på en konferanse i Norges Bank hvor professor Charles Goodhart spissformulerte seg. Det sentrale spørsmål for makroøkonomer burde være:
Hvorfor er lønnsveksten så lav? Et spørsmål som aktualiseres med vårens svært så moderate lønnsoppgjør for LO-medlemmer.
Ta USA som eksempel. I årene etter finanskrisen har industriproduksjonen nådd nye høyder, og børsen mer enn tredoblet seg i verdi. Arbeidsledigheten har kommet kraftig ned og for høyskoleutdannete amerikanere er det full sysselsetting. Likevel er det ikke rare lønnsveksten å få øye på.
I Japan er det også tilnærmet full sysselsetting, med sterk børsoppgang, hjulpet på av kraftige fall i valutakursen. Likevel er reallønnsveksten her negativ.
Lettere er det å forstå at lønnsveksten ikke tar seg opp i Europa, hvor det tross alt er et hav av arbeidsledige.
Men er det noen universelle forklaringer på den lave lønnsveksten?
Ved sitt foredrag på det pengepolitiske symposiet i Jackson Hole i fjor sa Den amerikanske sentralbanksjef Janet Yellen noe jeg har bitt meg merke i:
First, the sluggish pace of nominal and real wage growth in recent years may reflect the phenomenon of “pent-up wage deflation.”15 The evidence suggests that many firms faced significant constraints in lowering compensation during the recession and the earlier part of the recovery because of “downward nominal wage rigidity”–namely, an inability or unwillingness on the part of firms to cut nominal wages. To the extent that firms faced limits in reducing real and nominal wages when the labor market was exceptionally weak, they may find that now they do not need to raise wages to attract qualified workers. As a result, wages might rise relatively slowly as the labor market strengthens. If pent-up wage deflation is holding down wage growth, the current very moderate wage growth could be a misleading signal of the degree of remaining slack. Further, wages could begin to rise at a noticeably more rapid pace once pent-up wage deflation has been absorbed.
Second, wage developments reflect not only cyclical but also secular trends that have likely affected the evolution of labor’s share of income in recent years. As I noted, real wages have been rising less rapidly than productivity, implying that real unit labor costs have been declining, a pattern suggesting that there is scope for nominal wages to accelerate from their recent pace without creating meaningful inflationary pressure. However, research suggests that the decline in real unit labor costs may partly reflect secular factors that predate the recession, including changing patterns of production and international trade, as well as measurement issues.16 If so, productivity growth could continue to outpace real wage gains even when the economy is again operating at its potential.
Så det kan være at lønnsnivåene kom for høyt før finanskrisen, og at vi må gjennom en ganske langvarig periode med fallende reallønninger før lønnsnivåene er noenlunde i vater med produktiviteten, selve verdiskapingen, til den enkelte arbeider.
Dette vil ta tid. Nominelle lønninger kan vanskelig falle. Produktivitetsveksten er i senere år kraftig redusert, og det er heller ikke rare prisveksten å deflatere seg mot.
Denne type resonnement viser i klartekst hva som er som den største svakhet i norske makrorognoser: Anslagene for lønnsveksten. De fleste norske miljøer opererer fortsatt med en grunnfestet tro på at lønnsveksten i gamlelandet vil ta seg opp igjen til 3-5 pst per år.
Det er selvfølgelig ingen grunn til å tro på noe slikt.
Vårt lønnsnivå har vært tilpasset en verden med over 100 USD per fat olje, og en barnlig optimisme om at Norges Bank kan skape særegen norsk inflasjon på 2,5 pst over tid.
Nå som nasjonens inntekter har falt, kunne en kanskje tro at lønningene også gikk ned. Men nei, vår lønnsfastsettelse er altfor regulert til at brede lønnskutt lar seg gjennomføre. Vi kommer nok heller til å bruke det neste ti-året på å svette reallønna ned til et eller annet fornuftig nivå.
Et ti år preget av meget lav lønnsvekst, svak produktivitetsutvikling og fint lite inflasjon.