Vi lever i en tid hvor sentralbanker flest, også vår egen, ønsker seg en svakere valutakurs. Ønsker som avleder det makroøkonomer flest vil kalle valutakriger.
Enten får sentralbankene til fall i sin pengeenhets internasjonale verdi ved en god gammeldags devaluering, (som da Kazakhstan kuttet sin valutakurs med en tredjedel forleden), eller så griper de til rentekutt/valutakjøp slik at verdien av deres pengeenhet faller i de internasjonale markeder.
Det kan være litt forskjellige årsaker til at land vil ha en svakere valutakurs.
Euro-landene og Sverige ser gjerne at valutakursen blir svak nok til at inflasjonen kan stige. Danmark og Sveits er redd for kapitalinngang, og råvareprodusenter, som Norge, vil ha omstilling.
Vi er neppe ferdige. Australia som har lidd enorme tap på fallet i metallprisene, har kuttet rentenivået til rekordlave nivåer, men vil trolig gå helt ned mot null, bare prisfallet på jernmalm og kobber blir stort nok. Dets naboland New Zealand har levd godt på salg av enorme mengder melk til Kina. Også denne råvareprisen har imidlertid kollapset som følge av Kinas nedgangstider.
Nettopp Kinas valutakurs vil trolig spille en nøkkelrolle i tiden fremover. De fleste moderne økonomer vil merke en eller annen effekt, av endringer i Kinas valutakurs. De som konkurrerer på pris mot kineserne vil blø, hvis kineserne styrer sin valutakurs markert svakere, noe de er troende til å gjøre. Importland som Norge vil derimot få glelden av billigere elektronikk, Barbie-dukker og klær.
Uansett årsak, tid og sted: En styrking av den kostnadsmessige konkurranseevne ved hjelp av depresierende valutakurser er resepten de fleste velger på sine økonomiske utfordringer i en deflatorisk verden.
Mere smertefulle tiltak, som endring i arbeidsmiljølover og trygdesystemer, hører også med til endringer som kommer, men jo mere du lar valutaen falle i verdi, desto mindre ubehagelige tiltak trenger myndigheter plage arbeidsfolk med.
De fleste økonomer rister på hodet av denne konkurransen. Endringer i valutakursen er jo bare et nullsumspill. ‘Man stjeler jo bare konkurransefortrinn fra hverandre’.
Vel, det er også andre effekter. I en verden hvor de fleste land har mye ledig kapasitet i sitt næringsliv, er det kanskje litt usolidarisk å skaffe seg vekst ved kunstig å trykke valutakursen sin ned. Men virkemidlet som oftest brukes, rentekutt, vil stimulere også innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester.
Dessuten er det fort de land som sliter mest med allmenn optimisme i brede lag av befolkningen som kan glede seg over de største fall i valutakursene. Mange konkurser kan unngås bare valutakursen blir svak nok. Bevaring av truede fabrikker, gruver, anlegg og arbeidsplasser sikrer imidlertid vedvarende overskuddskapasitet i altfor mange næringer.
Lempingen på pengepolitikken har da fire effekter hvorav to, lavere lånerenter og fornyet optimisme i næringslivet, i hovedsak er til glede for den samlede veksten i verdensøkonomien. Ufin kamp om markedsandeler og bevaring av overskuddskapasitet i verdensøkonomien tilhører de negative virkninger.
Det er heller ikke alle som har kastet seg inn i valutakrigene. USA, og dermed alle land som lar sine valutakurser følge den amerikanske dollar, og Storbritannia er store økonomier som så langt har akseptert en svekket konkuranseevne, uten å la sin valutakurs gå.
Både USA og Storbritannia har derfor måtte akseptere en kraftig forverring i sin utenrikshandel. Ikke bare har de høyere markedsvekst innenlands enn sine handelspartnere, men deres næringsliv merker også økt prispress fra konkurrenter lokalisert der hvor valutakursene faller. Både vekstforskjeller og økende kostnadsulemper bidrar til å forverre deres handelsbalanse.
Det er vanskelig å summere opp alle effektene av dagens valutakriger, men for de fleste andre folkeslag enn britene og amerikanerne er det trolig positivt i nettoforstand. Positivt for etterspørselen etter varer og tjenester og for arbeidsplasser i de fleste land, med de to overnevnte unntak.