Har du noensinne sett en amerikansk skrekkfilm hvor den vakre heltinnen går inn i en mørk stue der en halvgal strupekutter venter? En filmscene som får deg til å skrike: IKKE GÅ DIT!
Vel, litt samme følelse har jeg av å se på den nye greske regjering smile og le, mens de skåler med et bredt flir om munnen: Nei da, vi vil ikke betale regningene våre! Du skjønner, vi trenger ikke å overholde avtaler. Penger tryller vi frem etter behov.
Til og med økonomiprofessorer har de. Likevel har de ikke forstått:
Du betaler ikke mindre hvis du misligholder gjelda. Før eller siden ender grekerne med å betale alt tilbake selv om de på veien velger å slå seg konkurs.
Du blir ikke rikere av å øke budsjettunderskudd. Økt budsjettunderskudd i dag, gjør greske barn fattigere i årene som kommer.
Du gjør ikke bedrifter mer optimistiske av å foreslå radikale tiltak. Du gjør dem mer nervøse. Greske bedriftseiere bruker nå arbeidsdagene til å tømme sine greske bankkonto.
Og ikke minst, har de misforstått motpartens stilling:
Tyskland har alt å tjene på å la Hellas gå konkurs med sultende greske barn vandrende hjelpeløst rundt i Athens gater.
Den greske regjering har absolutt ingenting å true med, annet enn selvskading. Et grotesk skue hvor resten av Europa skal være vitne til et folkeslag ødelegge for seg selv. Og ødeleggelsene vil bli store. Svake grupper vil miste alt. Lov og orden kan bryte sammen. Fascistene vil vinne frem.
Våre greske helter og heltinner kunne ha valgt å unngå dette mørke rom. De kunne ha vandret i lyse landskap. Privatisert ineffektive statlige selskaper. Bidratt til å øke priskonkurransen i næringslivet. Kutte ut unødvendige lover og regler. Før valget var det ventet at Gresk BNP ville vokse i år med 2-3 pst. Ikke verst.
Men den gang ei. Inn i det mørke rom skal grekerne gå.
Hvorfor har tyskerne alt å tjene på dette?
Slaget om Europas fremtid står ikke i Athen. Det er byråkratiene, fagforeningene og i siste instans folkeopinionen i Italia, Spania og Frankrike som truer EUs eksistens. Deres manglende reformiver er den virkelige langsiktige reelle fare for den Europeiske Union.
Også i Paris, Roma og Madrid rår eliter hvis hovedinteresse er å ta av statskassen til seg selv, sine venner, familie, tidligere, nåværende og fremtidige seksuelle partnere.
Det var bare moro med La Dolce Vite i gode år, men etter hvert som forfallet satte inn, har ikke elitene noe annet enn falmede glansbilder å henvise til. Italias økonomi har ikke vokst nevneverdig på 15 år. Frankrike kjemper med enorm arbeidsledighet og sosial uro. I Spania er veksten skjør og ujevnt fordelt. Katalonere ønsker seg sin egen stat.
I alle disse land er det fortsatt mange som har varme minner om grusomme diktatorer som Mussolini og Franco. Franskmennene flokker seg om Marie Le Pen i håp om at hun er en ny De Gaulle.
Men elitene lar seg ikke affisere. Du har de gamle med gode pensjoner, de middelaldrende med trygge jobber, og adelen som løper rundt på den internasjonale arena. Ingen av menneskene enser Europa i 2050. Pengene varer jo ut deres levetid.
Nord-europeere flest forstår utfordringene og vil ikke bidra med mer. Sør-Europa må endre livsstil. Endringer de selv må ønske. Det er kanskje umulig å få sør-europeere til å føre en fremtidsrettet økonomisk politikk?
Men Europa har et håp. Hvis bildene fra Athen blir grusomme nok, kommer kanskje reformene på plass.
Og grusomme vil bildene bli, hvis den greske stat misligholder sin gjeld.
Ikke tro at Hellas unngår konkurs. Grekerne valgte feil retning for landet sitt. EU-samarbeidet vil tjene på gresk konkurs. Dessverre er det barna som nok en gang må lide.