Så, hva tror du det betyr for deg?
Det er mye fornuft i regjeringens arbeidsmarkedsreform, som gjør det enklere å ansette midlertidig arbeidskraft og tillater økt og mer fleksibel bruk av de ansatte over tid. Særlig tatt i betraktning at alle partier på Stortinget ønsker å hente mennesker fra alle verdens hjørner til å bo, og forhåpentligvis arbeide, i Norge.
Mennesker som kanskje ville falt utenom dagens mere rigide marked, uten disse oppmykningene.
Dette er for eksempel de såkalte ‘Kara fra Sahara’ som ikke ville fått fast jobb det første året i Norge, men som har utmerket sjans til å få seg en deltidsstilling.
Mye bra kan altså sies. For deg betyr det mindre skatter som må kreves inn for å dekke våre landsmenns sosiale utgifter. Det er jo nå større sannsynlighet for at de kan stå i jobb. Det betyr kanskje også billigere pizza, rengjøring og sjåførtjenester. Reduserte lønninger og kostnader, der hvor våre nye landsmenn ønsker å konkurrere.
Hvorfor er da LO folket så sinte?
Jo, fordi Norge nå bare føyer seg inn i rekken av land som forsøker å konkurrere bedre ved å svekke arbeidstagernes rettigheter. Mere vil komme. Mange oljearbeidere må regne med klare forverringer i sine arbeidsbetingelser. Og økt deltid, mere fleksibilitet, gir også dårligere pensjonsordninger.
Vi lever i sannhet i en deflatorisk æra hvor det globalt er for få gode jobber til alle som ønsker å bruke seg selv. Det er et systematisk overskudd av arbeidsvillig og velutdannet arbeidskraft i de fleste land.
Derfor minimeres rentene, valutakurser svekkes, og arbeidstageres rettigheter forringes. Et kappløp for å vinne markedsandeler i en verdensøkonomi hvor kaka ikke er stor nok til alle.
Et kappløp som aldri tar slutt. Ingen må tro at de foreslåtte endringer av arbeidsmiljøloven blir de siste.
Vi lever i en deflatorisk ære. Biler, klær, elektriske artikler er billigere i dag enn da jeg vokste opp. I senere år var det ingen evigvarende prisoppgang i råvarer, bare en ekstrem høykonjunktur som følge av Kinas industrialiseringsår. En æra som nå ebber ut.
Det viste seg at oljebransjen heller ikke var unik, men bare som alle andre næringer. Det er faktisk mulig å overinvestere her og.
Vår tid preges av :
– Eldrebølge
– Nye teknologier
– Overinvesteringer som følge av de lave rentene og høye børsverdier
– Syklisk lavkonjunktur
En verden som tilsier at forventningsdannelsen i Norge må endres. Forventninger til økonomisk vekst inflasjon, renter og kapitalavkastningen må ned.
Norges Banks store prognosefeil er ikke at de har lovet oss små renteoppganger som aldri kommer, men heller at de lover at de skal holde inflasjonen nær 2,5 pst på lang sikt. Et mål som krever at vi holder markert høyere lønnsvekst enn våre handelspartnere. Et inflasjonsløfte som krever en umulig lønnslovnad.
Et tall som et lite land – hvor færre innfødte jobber enn før finanskrisen -, umulig kan ha kontroll over.
Tror du ikke på at vi setter vår egen inflasjon, tror du heller ikke på noen særegen norsk rentedannelse.
Farvel normalrentebegrepet. I Europa er det nullrente som gjelder. En rente for fem hundre millioner mennesker som vil virke med en tyngde kraft også på våre renter. Også her får vi null rente. Det tar bare noen år før vi får en europeisk skjebne.
Jeg skjønner godt at arbeidsfolk er sinte. De foreslåtte endringer i Arbeidsmiljøloven er kanskje bare ‘justeringer’, men veien vi skal gå er klar. Det jeg ikke skjønner er at det nytter å streike. I den moderne tid er alt håp ute for Norges Banks inflasjonsmål og for romslige lønnstillegg.