– Today it’s not talent chasing capital, but capital desperately seeking talent. Michael Bloomberg
Selv for en økonom som går under økenavnet Norges Dr. Doom, er årets bestselgende økonomibok, Thomas Pikettys ‘Kapital i det 21. århundre’, rett og slett for dyster.
En bok som tar stagnasjon som gitt, uten å lufte muligheten av at det har sammenheng med den anti-kapitalistiske styringsformen i deler av Europa, og spesielt i forfatterens hjemland Frankrike.
Den underliggende tese i boken er at skjevheter skapes fordi vi har for mye kapitalisme, men en kan like gjerne si at inntektsforskjellene er store fordi vi har for liten konkurranse og markedsfrihet. Spesielt i forfatterens hjemland, hvor kanskje det rett og slett er for lite kapitalisme?
Boka har store svakheter, som er påpekt av blant andre Chris Giles i Financial Times og professor James Galbraith ved Harvard Universitet. En professor som selv har skrevet mye om temaet ulikheter i inntektsfordelingen, blant annet den velrenommerte ‘Inequality and instability’, som jeg ikke er ferdig med.
Min intuisjon er at fordelingen av samfunnets inntekter, i dag er langt jevnere enn før, den gang da store deler av Europas befolkning enten var slaver, leilendinger, husmenn eller vandrende tatere. At kvinner er langt rikere og tjener mye mer enn for noen generasjoner siden er ikke uvesentlig. Likestilling har gitt en effektiv inntektsutjevning for halvparten av klodens befolkning.
Det er heller ikke slik at formuen er så mye mere konsentrert, hvis du er villig til å ta hensyn til kapitalverdien av pensjonsordningene for ti-talls millioner av vestlige offentlige ansatte. Et tabu område for økonomer, også de norske.
Ingen nevner det faktum at kvinner gjennomgående lever lengre enn menn, og legger derfor beslag på større deler av statens kapital enn sine mannlige kollegaer, en fordel som er blitt mye viktigere etter at rentene har falt.
En gitt ytelsesbasert pensjon kan jo i dag være verdt dobbelt så mye som på 1990-talllet. Lavrenteæraen, hvor rentenister taper penger på å spare, er også et fenomen som reduserer forskjellene mellom rike og de forgjeldete.
I en æra med globale arbeidsmarkeder er det unektelig noe provinsielt over bokas utelatelse av verdens verst stilte.
Les heller den prisbelønte boka ‘The Bottom Billion’ av professor Paul Collier (2007), som jo oppsummerer erfaringer med økonomisk vekst i de fremvoksende økonomier, ved å påpeke at hjelpeløs fattigdom egentlig er en diskusjon for om lag én milliard mennesker.
De øvrige, drøye 6 milliarder sjeler, har gjennomgående gode utsikter.
Men denne siste milliard tragiske skjebner trenger hjelp. Ofte militærmakt og rettsvern fremfor pengeoverføringer i form av velmente, men ineffektive u-hjelps prosjekter.
Migrasjoner hjelper også de fattigste til ny rikdom. For eksempel utlendinger som kommer til Norge, vil i løpet av sin levetid innkassere millionverdier per person.
Ta bare de syriske flyktningene som kommer til Norge neste år. Hvis det er 1500 som får asyl, og hver og en av dem har i løpet av livet 10 familiegjenforeninger/giftermål/adoptivbarn, blir det en vandring på 15 000 mennesker fra et middelaldersamfunn, til den moderne tid. Med en netto kostnad på 4 millioner kroner per hode for den norske stat, er det i realiteten 60 milliarder kroner som overføres. Og det i en kapitalistisk økonomi, som har råd til slikt nettopp fordi vi også er kapitalister på de globale markeder.
Noe jeg selv sliter med å ta hensyn til i egne analyser er fremveksten av nye sosiale media. I dag bruker både milliardærer og fattigfolk de samme gratis applikasjonene på nettbrett, PC og telefon. Bill Gates, og arbeidsledige unge, er trolig ofte samtidig på Facebook, om enn i forskjellige brukergrupper.
I denne virtuelle verden er i hvert fall folk blitt langt likere enn før.
Det tristeste med boka er imidlertid ikke boka, men hvor begeistret samfunnsøkonomer blir av å lese den. Franskmenn og andre kultiverte mennesker syntes det er flott å søke beskyttelse mot endringer, hindre teknologisk fremgang og satse på å fordele kaken i tilstrekkelig grad til at en nok en gang kan blåse liv i tradisjonelle franske salongaktiviteter.
Bokens popularitet vitner om at det noe fatalistisk over Europas tidsånd. Mange europeere ser ut til å ha gitt opp håpet om en ny vekstæra.
En farlig fatalisme, fordi verden står overfor store endringer når det gjelder innsatsfaktorer, teknologier og handlemønstre.
Selve organiseringen av foretakene er også i ferd med å endres radikalt. Morgendagens vinnere er foretak som er innovative og skaper varer og tjenester som forbrukere er villig til å betale for. Det er her slaget står. Det er derfor vi trenger satsinger på skole og arbeidstrening, og gründere. Det er derfor vi må deregulere og slippe innovasjonen fri.
Det mest positive med boka er at den setter søkelys på inntekts- og formuesfordeling. Også undertegnede er tilhenger av jevnere inntektsfordeling, men ingen land har blitt rike av å omfordele stagnasjon.
Kanskje står vi foran en ny systemdebatt alà det som var så populært å diskutere på 1930-tallet?
Noen vil si at en markedsøkonomi hvor det meste av produksjonsmidlene er privatisert, nødvendigvis gir en skjevere inntektsfordeling. Andre kan påpeke at det er noe vidunderlig egalitært over et system som det kapitalistiske, hvor man prioriterer de beste, de som har mest flaks og de som jobber hardest.
En ting som er sikkert er at næringslivet står foran store endringer. Endringer som vil gi mange tapere og noen få vinnere. Og som sitatet øverst indikerer, det er ikke mangel på kapital som er utfordringen. Billig kapital er det nær sagt overalt.
For å lære mer om vår tids industrielle revolusjon leste jeg i år flere gode bøker.
Bøker som jeg tar for meg i neste blogg.