Det er noe med de lange gress-strå som omkranser Storøya på Fornebulandet. De lager en egen hvesende lyd, der de tas av vindkast. Bevegelser som intet menneske rår med.
Og en kan lure på om det finnes en eller annen ukjent rytme i utviklingen av det norske samfunn. Etter krigen dannet Arbeiderpartiet regjering med Einar Gerhardsen som statsminister. En regjering som skulle sitte fra 1945-1961.
De første etterkrigsår var preget av det Gerhardsen kalte en pionérånd med forsakelse og dugnad. Skattetrykket var høyt, konsumvarer var rasjonerte, og landet satte i gang en febrilsk gjenoppbygging av et Norge med nedslitt infrastruktur og mangel på boliger. Rentene på sparepenger var kunstig lave, og utlån fra bankene rasjonert.
Det inntektspolitiske samarbeidet var stramt. Regjeringen, sentralbank og fagforeninger la i felleskap grunnlaget for lønnsvekst og arbeidsforhold for de største gruppene av arbeidstagere.
Etter om lag 30 år brast denne modellen. Norsk økonomi, med sterk og god økonomisk vekst inntil da, ble kastet ut i den verste krisen etter krigen. Krisen var ikke særnorsk, med uro i både amerikansk, europeisk og japansk økonomi etter at oljeprisen hadde firedoblet seg på kort tid.
Tilfeldig eller ei ble året 1974 det store kriseåret for de fleste vestlige økonomiene. USAs president Nixon gikk av i vanære, I Japan skapte korrupsjonsskandaler politiske jordskjelv, i Frankrike døde den forsofne horehuskunden president Pompidou, mens i Storbritannia var krisen fullkommen. Flere tok til ordet for at de britiske øyer burde bli et diktatur – inklusive David Bowie (!).
Det ble året hvor ‘the post war settlement’; denne samfunnskontrakten hvor folk flest innordnet sine liv til kollektivets beste, hadde sitt endelige sammenbrudd.
Gerhardsen-æraen var over.
En ny økonomisk modell sto for tur, mer lik den kapitalistiske ‘Laissez-faire’ fra mellomkrigsårene, med privatisering, skattekutt og satsing på å hjelpe redere, verftseire og industriherrer bygge ut sine virksomheter. I 1985 fikk husholdningene som eide bolig glede av å se prisene bli sluppet fri, noe som innebar en gigantisk formuesoverføring fra fellesskapet til individer. De nye, høye boligverdiene kunne nå også fritt belånes da en samtidig satte i verk et frislepp av kredittmarkedene.
Liberaliseringen av økonomien ga en midlertidig ekstrem sterk innenlandsk høykonjunktur, men endte i krise for bedrifter, husholdninger og banker. De internasjonale konjunkturer sviktet samtidig som vår boble sprakk. En svikt som ble forsterket av at pengepolitikken gikk feil vei. Rentenivået ute ble presset opp der det av konjunkturelle grunner burde ha gått ned. De toneangivende tyske rentene ble økt til rekordnivåer i kjølvannet av gjenforeningen av Øst med Vest-Tyskland.
Krisen i norsk økonomi ble langvarig, og endte med en bankkrise som ga staten kontroll over Norges største bank; DnB.
Denne æraen, kall det vår tids ‘Laissez-faire’ kunne også vært over, men den fortsatte i mer kontrollerte former gjennom hele 1990-tallet. Egentlig frem til vår tid.
Det ble delprivatisering av statens næringsvirksomheter, og opprettelse av Oljefondet. Telenor fikk engasjere seg internasjonalt med store investeringer i fremvoksende økonomier.
Bankene prøvde å finne tilbake til normal bankpraksis med kredittvurderinger av låntagere som fikk smake markedsbaserte renter.
Lønnsoppgjørene var imidlertid fortsatt koordinerte med tro på at industriens konkurranseevne måtte beskyttes slik at ikke nye kriser skulle kunne oppstå. Denne Frontfagsmodellen (FFM), hvor industrien forhandlet først om årets lønnsvekst, for å danne en mal for andre, ble en frivillig tvangstrøye for arbeidstagerne.
En modell som bryter med markedsprinsipper, all den tid lønna i andre næringer ikke alltid bør være den samme som i industrien. Noen ganger vil folk føle at lønnsveksten er urettferdig lav, da de kunne tatt ut mer enn industriens lønnsomhet tilsier, mens andre ganger så frykter man at lønnsoppgjørene tilpasset industriens overskudd gir så store lønnstillegg at bedrifter med svak lønnsomhet trues med innskrenkinger og konkurs.
I alle år har derfor FFM vært under press. Så også fra akademikere som ser misunnelig på sine kollegaer i det hyperkapitalistiske USA med skyhøye lønnstillegg, etter hvert som kunnskapsnæringer vinner frem på bekostning av tradisjonell industri.
Nå som Oljefondet rauser av gårde, er det også stadig flere som ønsker å løsne på pengebruken i det offentlige og oppheve FFM, slik at ikke industrien blir så toneangivende for lønnsutviklingen som i dag. Heri ligger det mye mikrofornuft. Bedriftene kan da betale den lønn de har råd til.
Men la oss si at æraen med FFM slår følge med Gerhardsen æraen til historiens krematorie. Hvordan skal man da klare å holde igjen på pengebruken nå som statens finansinvesteringer, og da spesielt Oljefondet, svulmer i verdi? Statens finansielle fordringer per norsk statsborger passerte milepælen én million kroner i 2012, men nærmer seg nå det femdobbelte.
Haken er at Handlingsregelen for bruk av oljepenger ikke lenger gir noen effektiv brems på finanspolitikkens ekspansivitet. Det ligger ingen begrensning på bruken av oljepenger med dagens regler. Vi bruker langt mindre enn de opprinnelige normerte 4 prosent av saldoen, mindre enn de offisielt nedjusterte 3 prosent, og mindre enn selv den nye, mer tommelfingerregel tilpassede, 2,7 prosent som finansminister Jens Stoltenberg har innført.
Styringsproblemet for aggregert etterspørsel er derfor at vi bruker altfor lite oljepenger i forhold til overnevnte regler. En kan alltids sløse litt mer og likevel si at politikken for å skje innenfor ansvarlige rammer.
Motstandere av FFM må ta denne virkelighet innover seg. Behovet for en eller annen form for koordinering av lønnsoppgjør vil fortsatt være til stede i den neste fase av vår økonomiske utvikling. Vær forsiktig med å ødelegge FFM før du kommer på noe bedre til erstatning. Ellers kan vi få en reprise på frisleppet av alt, på midten av 1980-tallet, som endte med krakk og krise.
Så hvordan ta i bruk mer oljepenger uten å skape overopphetning av økonomien?
En mulighet for en ny makroøkonomiske styring er å prøve å drive kronekursen sterkere, slik at fallende importert inflasjon kan oppveie de inflatoriske effektene av at lønnsveksten innenlands holder seg høy. Valutaintervensjoner i stor skala vil i så fall kreves.
En annen er å bruke tilgangen på arbeidsinnvandring som en regulator på vekst og inflasjon i økonomien. I år med særskilt stramme arbeidsmarkeder henter vi inn utallige arbeidsfolk som kan ta kveldsskift med mer. I konjunkturelt svake år blir de sendt hjem igjen.
En tredje mulighet er å båndlegge husholdningenes inntekter i særskilt gode år, ved å kreve at noe blir satt til side på pensjonskonto. Kontoer som kan åpnes igjen ved resesjon.
Men fortsatt gjenstår problemet med å erstatte FFM med noe bedre.
Hvem vet hva fremtiden bringer?
Nå er det sommer. Vi får gruble videre på hvordan den neste æra i norsk politikk vil utfolde seg, mens vi ligger i gresset og hører på dets hvesende lyder.