KI-revolusjonen gir oss alle forskjellige assosiasjoner. Noen tror det vil bety lite, andre at det i hovedsak dreier seg om å effektivisere all næringsvirksomhet, mens en tredje gruppe frykter at det er begynnelsen på slutten for menneskeheten. Den siste dystopiske prognose er fra selveste Bill Gates.
I dette blogginnlegget velger jeg meg det midterste alternativet som arbeidshypotese:
KI til bruk i vare- og tjenesteproduksjon kommer til å forandre mangt og meget, men vil i hovedsak være en kilde til effektivisering av arbeidsprosesser.
Selv med denne innskrenking er det ikke godt å vite hva som vil skje. For at dette ikke skal bli for mye ustrukturert synsing vil jeg bruke mitt tankeskjema, hvor industrielle revolusjoner har ulike aspekter:
Næringsliv
Pengepolitikk
Naturkatastrofe eller krig
Mennesker som begår feil
Før vi kommer så langt må en si litt om bakgrunnsteppet. Her er det tre kjennetegn for verdensøkonomien som er nye:
Det første er eldrebølgen i kombinasjon med skepsis til innvandring, som jo i sum gir oss mangel på arbeidskraft til nær sagt alle andre formål enn helse og omsorg.
Det andre er anstrengte statsfinanser. I alle år har finansministre i de fleste land prøvd å knipe igjen på pengebruken, men underskuddene har bare balet på seg. I dag er den akkumulerte statsgjelda allment ansett å være problematisk høy i Japan, Storbritannia, USA, Kina – samt i viktige EU-land, som Italia og Frankrike.
Det tredje er at Kina er villig til å subsidiere utviklingen av systemkritiske næringer, inklusive kunstig intelligens, globalt.
Så premisset for denne analysen er at KI-revolusjonen vil effektivisere våre liv i en vestlig verden med aldrende, gjeldssatte befolkninger, som lever med stadig skarpere priskonkurranse fra Kina for det meste av dets vareproduksjon.
Men KI lager ikke seg selv – i hvert fall ikke foreløpig – og selve utrullingen av de gigantiske datahaller, med tilhørende elektronikk, strømforsyning og energiproduksjon, vil gi solide vekstbidrag til økonomien. I USA ventes BNP-veksten i år og neste år å havne på drøye 2 prosent til tross for at sysselsettingen vokser minimalt. Halvparten av denne BNP-veksten tilskrives KI-relaterte næringer.
Det meste av enklere saksbehandling, analysearbeid og trafikktjenester vil med tid og stunder blir automatisert. Både i privat og offentlig sektor. Bedriftene som vinner frem vil enten være med å bygge ut KI, eller være blant de som tjener på abonnentene som det meste av menneskeheten med tid og stunder vil anskaffe seg. Så kraftige er disse verktøy at menneskelig arbeidskraft blir overflødig i mange sammenhenger. Lønnsomheten til KI-næringene vil i hovedsak komme fra abonnement på oppdaterte KI-løsninger for databearbeiding, men også for KI-ganter som utfører handlinger på dine vegne.
Den konjunkturelle (;kortsiktige) effekten på realøkonomien er da ganske åpenbar. Det er et midlertid, vanvittig investeringsbehov med tilhørende sterk økonomisk vekst, som om noen år kommer til å muliggjøre masseoppsigelser av funksjonærer, forskere og transportarbeidere – med deflasjon som resultat. Allerede før KI-løsningene tar over må en regne med at de fleste akademikere vil dempe sine lønnskrav i desperate forsøk på å beholde arbeidsplassene sine.
En må tilbake til tidligere industrielle revolusjoner som den første industrielle revolusjon (Med Spinning Jenny), den andre med sine samlebånd i mellomkrigsårene, og internettrevolusjonen på slutten av 1990-tallet, for å finne noe lignende.
Som i tidligere revolusjoner vil det bli vinnere og tapere. Bedriftene som driver frem den nye tid med bravur vil tjene godt og berike både ansatte, aksjonærer og byene de er lokalisert til. De som rammes av rasjonalisering og nedleggelse av arbeidsplasser, vil derimot lide. Og det blir trolig langt flere tapere enn vinnere.
KI-revolusjonen er svært kapitalkrevende og krever uante mengder med kreditter. Den store økonomen Joseph Schumpeter var begeistret for ‘kreativ destruksjon’ i næringslivet hvor bedrifter spratt opp og bukket under i konkurransen om kundenes gunst. Men han var obs på at de tapende bedrifter kunne ha mye kapital som mistet sin verdi. Og når teknologiske endringer ga et stort skift i konkurranseforholdene, så kunne tapene bli enorme for aksjonærer, næringseiendom, omkringliggende boligområder og for hele lokalsamfunn.
Når vi spør oss om KI-revolusjonen har gitt for høye verdier på aksjer og tilhørende gjeldspapirer, kan vi like gjerne spørre oss om vi ikke verdsetter taperne for høyt.
Geografisk later det også til at vinnerne blir i noen få områder, mens taperne finnes overalt ellers, hvor KI-industri ikke etableres eller ‘Tech Brothers’ velger å bo.
Det er også vanskelig å se for seg hvordan fattige land av i dag skal kunne bli industrinasjoner. Deres komparative fortrinn er billig arbeidskraft, som dessverre ikke klarer konkurransen med maskiner. Store deler av Afrika kommer aldri til å bli industrialisert.
Enn så lenge er KI i hovedsak utviklet i USA og Asia. Europa later til å komme relativt dårlig ut av det, med mange av KI-revolusjonens tapere, men få av dets vinnere. Det kan i sin tur skape politiske omveltninger. Allerede i dag ulmer det så mye i de europeiske befolkningene at populister av alle slag vinner frem. Til helgen kan det tyske høyreradikale AFD vinne politisk makt.
Som alltid er det fare for at summen av de konkurrerende bedrifters innsatser ikke klarer å forrente seg. Det er alltids en risiko for at den samlede avkastning ikke blir tilfredsstillende. Faren denne gangen er imidlertid større enn ved de tre foregående industrirevolusjoner all den tid kineserne er villige til å selge sine KI-løsninger med tap.
Og kanskje den kommunistiske fare er den største for vår velstand? Til enhver tid, uansett næring eller teknologisk utvikling, er bolverket for aksjonærer mot tap at bedrifter, banker og myndigheter stiller høye krav til avkastningen på investert kapital. Men hvis din konkurrent ikke har noen krav som helst, blir det over tid vanskelig å overleve.
For sentralbankene så blir det en utfordring å dosere pengepoltikken klokt. Med sterkere aktivitet og høyere temperatur i økonomien som følge av KI-revolusjonens utbygging i nær fremtid, men altså kun midlertidig. I sin natur er denne prosessen inflatorisk i nuet, men deflatorisk på lengre sikt. Strammer de for mye til på renteskruene nå i år, risikerer de å forsterke det som uansett later til å bli en tsunami av kredittproblemer hos revolusjonens tapere.
Er dette snipp, snapp, snute?
Nei, som jeg tok opp i mitt siste blogginnlegg, så er det alltids mulig at krig og katastrofe kommer inn som et uavhengig ekstra moment. Krig kan også påvirke KI-revolusjonens utfall da Kina krever overherredømme på Taiwan hvor de meste avanserte halvledere i verden lages. Det vil i å så fall være en ny vri: en industriell revolusjon som fremprovoserer kriger.
Så i sum ligner KI-revolusjonen på tidligere industrielle revolusjoner ved at den endrer vårt samfunn, skaper både vinnere og tapere, og vil på sikt gi oss lavere produksjonskostnader i de fleste næringer. Inntektsfordelingen blir skjevere. For investorer og sentralbanker er det viktig å følge vel så mye med på taperne som vinnerne i denne nye æra.
Og som alltid må vi ta høyde for at nye kriger når som helst kan blusse opp.
Ingen grunn til å grave seg ned, det er bare å ønske maskinalderen velkommen. Hvilket annet valg har vi?