Valget i Sverige gir meg en ypperlig anledning til å minne våre egne politikere om at velgere flest stemmer på de partiene som gir velgerne størst håp om et bedre liv i fremtiden. I Sverige som i Norge.
Så det nytter ikke snakke for mye om snøen som falt i fjor. Like lite som en arbeidsmaur av en tre-barnspappa er interessert i middagen igår, når han skal handle inn for kveldens måltider.
Folk flest setter heller ikke pris på personangrep som avledningsmanøver for manglende egne forslag til en bedre fremtid for oss alle.
Nei, politikerne må lære seg å rope ut sine forslag, hvorpå velgerne stemmer på partiene som de liker best.
Joseph Schumpeter er kanskje mest kjent for sine Marx-inspirerte tanker rundt betydningen av ‘kreativ destruksjon’ i brede lag av næringslivet, hvor selve det å konkurrere er det viktigste. Men han har også hatt innflytelse på statsvitenskap ved sine idéer om hva som får velgere til å stemme som de gjør.
I all enkelhet hevder han at de velger parti på samme måte som de kjøper leverpostei. De tar den som gir mest valuta for pengene. Skrevet i krigsår, i en periode hvor patriotisme, pionéer-ånd og sterke ideologiske føringer preget verden, var dette radikale tanker. Folk stemmer altså som om det er en vare de kjøper i et marked preget av tilbud og etterspørsel. De partier som lager politikk folk vil ha vinner frem, mens de som har upopulær politikk svinner hen.
Dette betyr ikke at den klokeste politikken realiseres. Nei, det er den som folk flest måtte ønske seg. Derfor er det da også viktig å ha en kritisk presse, og en engasjert velgermasse som ikke lar seg lure av sjarlatanere. Det er en selvstendig, formidabel oppgave å markedsføre den beste politikken som overlegen andre, dårligere alternativ.
Jeg hadde i unge år gleden av å høre en takk for maten tale av selveste økonomiprofessor Agnar Sandmo. Han oppsummerte økonomifaget med munnhellet ‘It’s the consumer who calls the shots’. Med det mente han at produsenter av alle varer og tjenester, og her altså også politikk, må tilpasses forbrukernes behov. Noe som økonomer har utvidet til å dekke de fleste valg mennesker gjør, som valg av livsledsager og ønsket antall barn. Alle menneskers selvstendige valg blir resultatet av mer eller mindre gjennomtenkte egoistiske kalkyler. Så også deres stemmegivning.
Nå synes jeg at det bør være leverpostei for enhver smak. Med smått og stort har vi vel nær 20 politiske partier i Norge. Omtrent det samme antall som vi bør ha av leverposteier. For at vi skal unngå utenforskap og fremmedgjorthet er det viktig at så mange som mulig finner et eller annet parti de kan sokne til. Men jeg tror nok Schumpeter har et poeng. Den politikken som selger best, er den som er billig og som smaker godt.
Og skulle en ønske å kutte i utgifter for å finansiere slike gavepakker til husholdningene, er det nok av ting de færreste er villige til å bruke penger på, som politikere har forelsket seg i. En kan spørre seg hvor mange stemmer man får ved å tilby å bruke milliarder av kroner på spektakulære vindmøller og batterifabrikker. Mye av den nye strømmen skal gå til å bygge ut datasentre hvor det jobber noen få sjeler til en nettokostnad på ti-talls milliarder kroner. Rent teknisk er alle disse prosjektene bragder som ruver internasjonalt. Men hvor mange av velgerne har lyst til å bruke sin tid, sine penger og sin stemme på slikt?
Arbeiderpartiet og Senterpartiet vet likeledes ikke alt det gode de skal gjøre for folk i vareproduserende næringer. Men disse grupper utgjør til sammen mindre enn en tiendedel av yrkesbefolkningen, til tross for at de mottar årlige subsidier på 200 000 kroner per snute. Det er ikke noe objektiv galt i å dele ut mer, men hvordan kan folk på Youngstorget tro at de resterende drøye 90 prosent av arbeidstakere vil stemme i hopetall på å øke denne støtte, hvis det går ut over deres levestandard?
Det samme kan en si om vår utenrikspolitikk hvor ti-talls milliarder av kroner brukes årlig. Er virkelig nordmenn verdensborgere nok til å stemme frem slike satsinger? Det er ikke noe galt i å ha en frivol utenrikstjeneste, men spørsmålet er om det gir stemmer til partiene med de ivrigste utenrikspolitikere. Det er nylig kommet en rapport som kritiserer våre innsatser i Afghanistan for manglende oppnåelse av vedtatte mål. Det mer grunnleggende spørsmål våre politikere bør spørre seg om velgerne etterspør denne type utenlandske engasjement.
I det hele tatt må de politiske partier passe på at de lever med tidsånden, litt på samme måte som produsenter av leverpostei må lage nye smaker.
Nei, det er ikke godt å si hvordan folk vil stemme i årene som kommer. Noen vil stemme ideologisk; på de ‘edle vilde’, på sosialister, på kommunister eller på de som vil bevare tradisjoner av ulike slag. Men velgerne som er på vippen vil trolig tenke på politikk som om det var et spørsmål om å finne den beste mulige leverpostei; stemme på det parti som hjelper dem bli den beste versjon av seg selv, og hjelpe dem å finne egne individuelle Ikigai. En omstendelig måte å si at det er i midten av det politiske spektrum hvor parlamentsvalg vil avgjøres.
Det er blitt en allmenn oppfatning at fløyene styrker seg på bekostning av snusfornuftige ‘ansvarlige partier’ som har drevet samfunnsutviklingen. Fremgangen til Moderata Samlingspartiet i gårsdagens Riksdagsvalg, på bekostning av det mer høyre-radikale Sverige Demokratene, viser at bare de gamle partier fornyer sin politikk så har de like gode muligheter til vekst og fremgang som alle andre partier har.