Den store filosofen Friedrich Nietzsche sa det så godt da han slo fast at den vanligste formen for blindhet er å kun se verden fra sitt eget ståsted.
Og når det gjelder geopolitikken, tipper jeg han har et poeng. For i disse tider er det kanskje den minst sannsynlige kandidaten for beundring som ser ut til å være det gylne alternativet for diktatorer flest: Nord-Korea.
Ja, dette merkverdige samfunnet, som fant sin egen form for nasjonalistisk, kommunistisk autarki tilbake på 1950-tallet, var lenge ansett for å være en av de mest ko-ko styrte nasjonalstatene på kloden. Tilbedelse av en allmektig leder av det underligste slag, med tragisk hungersnød hver gang avlingene feilet.
En torn i siden på nabolandene, som kontinuerlig trues av atomangrep og spionangrep fra tid til annen. Men ingen tør å rokke ved hans regime.
Annerledes gikk det i Ukraina, hvor atomvåpenmakten Russland gikk til angrep på sitt naboland i håp om å utslette dets eksistens. Putin hevder jo standhaftig at det ikke finnes noe slikt som et ærerikt ukrainsk folk, med rett til egen nasjon. Nei, ukrainere er ‘smårussere’ som må finne seg i å tuktes av sine mektigere storebrødre med hovedsete i Moskva.
Noen kunne tro at dette var et engangstilfelle. En gal diktator med atomvåpen som angriper et naboland. Men etter Iran-krigen, hvor to atommakter (USA og Israel) gikk til angrep på et land uten atomvåpen, har det demret for diktatorer flest at Kim Il Sung stort sett får være i fred for stormaktene ene og alene fordi han har et arsenal av atomvåpen. Han kan sulte ut sitt folk, skremme med atomkrig og gjøre seg upopulær i de fleste av verdens hovedsteder, men folk lar ham få holde på. Atomvåpen hindrer alle angrep.
Den samme logikken gjelder i konfliktene mellom Kina og India, samt India og Pakistan. Alle tre land har atomvåpen. Derfor er det fred.
Krigene i Midtøsten vil ta noen pauser, men så lenge ideologer i de toneangivende landene er i førersetet, er det vanskelig å se noen slutt før enten Israel, USA, Iran eller Jemens Houthier kapitulerer. Noe ingen har tenkt å gjøre med det første.
Det er åpenbart fornuftig for Iran å gjøre alt de kan for å anskaffe seg atomvåpen. Som atommakt er det ingen som tør å angripe det gamle Persia. Som atommakt vil også Iran kunne ta kontroll over Hormuz-stredet. Dessuten vil de kunne true til seg rettigheter og rikdom fra sine naboland. Gevinstene er med andre ord enorme.
Ledelsen i Iran er beryktet for å være uenig seg imellom om mangt og meget, men én ting er alle fraksjoner i mulla-styret enige om: Det er maktpåliggende å skaffe seg atomvåpen.
USA skjønner dette. Trump har sagt at han vil gjøre alt i sin makt for å hindre at Iran blir en atommakt. Derfor vil krigen mellom USA og Iran blusse opp igjen, før eller siden. Enhver midlertidig fred går svanger med et nytt krigsutbrudd.
Og når Iran prøver å få atomvåpen, vil naturlig nok andre land i regionen, som Saudi-Arabia, gjøre det samme.
Nei, vi går mot en verden hvor det trolig blir flere atommakter. Kun nye angrep fra Israel og USA kan hindre at Iran får atomvåpen.
Så får det heller være at den iranske befolkningen må fortsette å lide under strenge sanksjoner.
Det høres merkelig ut for den makelig anlagte nordmann, men ikke alle har vårt styresystem. Lederne i Iran har et annet perspektiv enn det vi har. Vi må ikke være blinde for det.
Men livet som atommakt blir ikke enkelt for Iran. Det blir en ensom tilværelse for den iranske ledelsen, noe Rocketman kan fortelle dem alt om. Bare hør.