Før jeg i min jammerdal kommer til dagens utfordringer for politikere, forvaltere og sentralbankfolk i Kong Haakons regentperiode, må jeg innom den store krise som rammet oss i hans fars æra; Dotcom-boblen 1999-2002.
Så, de som ikke har lest min intro kan gjerne ta med seg denne utsikten og denne prolog før de leser dette blogginnlegg i påvente av neste episode, som vil omhandle dagens mulige KI-boble. Det er jo aldri godt å vite om vi lever i en boble før etter at den har sprukket. Det er umulig å vite med sikkerhet hva fremtiden kan bringe. Men det kan være en boble vi lever i.
En gjennomgang av opp- og nedturen på slutten av 1990-tallet må bli litt skjematisk, gitt formatet på noen få hundre ord, men det er nok til å få frem dynamikken i det som skjedde.
Er det en ting jeg har lært av mine studier av finanskriser er det at de har ulike elementer, litt uavhengige av hverandre:
Næringsliv
Pengepolitikk
Naturkatastrofe eller krig
Mennesker som begår unødige feil
Og når den store krisen, med sine mange elementer, er et faktum, blir det helt avgjørende hvordan den takles. Noe som setter myndighetene på store prøver da en krise kan ligne på en fra tidligere år, men har alltid i seg nye elementer. Det finnes ingen allmenngyldig oppskrift på hvordan en krise løses.
For å forstå dotcom-boblen, må en starte med Kong Haralds første regentår i 1991, preget av nedrustning, markedsliberalisering globalt, samt nye teknologier som Internett og mobiltelefoni i rask utvikling. Teknologier som de færreste forsto rekkevidden av.
David Bowie var et hederlig unntak.
Så vi sto ved terskelen til en ny industriell revolusjon ved slutten av 1999, uten at man kunne ane hvordan det ville ende. Netscape var den første søkemotor, men måtte gi tapt for Microsoft med tid og stunder. Amazon startet med salg av bøker over nettet, mens Netflix satset på salg av videoer og PC-er. Begge selskapene skipet sine produkter til kundene via det etablerte postvesen. Ingen kunne forutsi at de ville bli så dominerende som de har blitt i vår tid.
Opp i det hele fikk vi en finanskrise utenfor USA. Den asiatiske finanskrisen kom omtrent samtidig som at Russland begjærte seg selv konkurs. Wall Street ble rammet da et gigantisk investeringsselskap, LTCM, fikk pustebesvær og måtte reddes av myndighetene.
Til tross for den amerikanske økonomien ikke trengte nødhjelp, valgte den amerikanske sentralbanken å senke rentene for å avhjelpe stress i finanssektoren globalt. En beslutning sentralbankfolk kom til å angre på da denne nye dose av likviditet foret en børsfest uten like på verdens børser. Børsoppgangen 1999 ble en høydare.
Enhver boble må ha en spenstig narrativ, og denne gang var det Y2K-problemet som preget avisoverskriftene. Mye av programvaren som styrte våre maskiner den gangen i tog, fly, bankterminaler med mer var antatt å kunne bryte sammen ved sekelskiftet, noe som rett i forkant ledet til en vanvittig investeringsbølge i næringslivet. En bølge som hadde sin etterfølgende fjære, da det viste seg å være en ubegrunnet frykt. Nyttårsaften kom og gikk uten nevneverdige IT-problemer. Det tok mange år før næringslivets investeringer i IT-kom tilbake på nye høyder. I mellomtiden hadde aksjemarkedet rukket å både ta av, og kollapse tilbake til jordoverflaten igjen.
For IT-krakket var en ulykke som ikke kom alene. I september i år er det 25-års jubileum for terrorangrepet på Manhattan. Det kom etter at den finansielle og økonomiske krisen hadde slått rot, og gjorde selvfølgelig alt mye verre.
Som nevnt ovenfor er myndighetenes reaksjon i slike kriser viktig. Og siden noe liknende ‘9/11-angrepet’ aldri hadde skjedd før, er det kanskje ikke så rart i at myndighetene valgte feil strategi. Nå ved å sende bakkestyrker inn i både Irak og Afghanistan.
The rest is history. Det gikk helt galt. Men altså ikke bare takket være en IT-boble som sprakk både i næringslivet og på børsene, men også fordi noe helt annet skjedde: 9-11. Og det ville aldri ha blitt så galt med disse to katastrofer med mindre man hadde håndtert situasjonen feil.
Min lærdom av denne mangeårige krise er derfor at det skal mere til enn et finansielt krakk for å gi økonomien varig skade. Det må være en eller annen type katastrofe, enten det er fra naturen, fra geopolitikken eller fra sentralbankens side. Hadde det begynt og endt med knall og fall for IT-aksjer i 2000-2001 skulle nok økonomien ha kommet seg raskt til hektene igjen.
Heri ligger det også sympati for investorer som ikke solgte seg ut på topp. De visste nok godt at ferden var usikker der kursrekorder ble satt på daglig basis, men kunne ikke ane at krig og katastrofe kunne ramme dem når som helst. En lærdom en ny generasjon av porteføljeforvaltere må ta inn over seg.
Så bare for å presisere: Verdsettingene i finansmarkedene er alltid sårbare for krig og konflikt. Men de er særs sårbare etter et markert børsfall.
Og det er her jeg avslutter for i dag. Ved neste korsvei vil jeg spå hvordan en eventuell AI-krise vil kunne utarte seg i Kong Haakons første regjeringsår.
Men – spoiler alert – det må nok mer enn en KI-boble til for å ødelegge for verdensøkonomien av i dag. Da må vi rammes av krig, katastrofe eller nye feilvurderinger fra våre ledere – etter at krakket har skjedd.
Husk, selv da er det ingen grunn til å hoppe!