En kan lett bli lurt til å tro at verden har blitt mer nasjonalistisk og fragmentert i senere år. Og ja, i senere år har vi fått internasjonale ledere som truer verdensordenen, går til krig og gjort den amerikanske statsviteren Fukuyamas spådom fra 1991 om at hele verden er på vei mot samme endestasjon som liberale, vestlige, kapitalistiske demokratier til skamme.
Men til tross for BREXIT, Trump, Netanyahu, ayatollahene, Putin og Xi Jinping så blir verden mer og mer sammenvevd takket være den forrykende kraft som søken etter frihet utgjør.
I år er det 250 år siden Adam Smith ‘Wealth of Nations ble publisert. En bok som ender opp med den prognose at vi går mot en tidsånd hvor myndighetene vil forsøke å hjelpe enkeltmennesker bli ‘den beste versjonen av seg selv’, I Aristoteles ord, på en meget spesielt måte:
Ved det å kunne handle med hvem du vil, til alle døgnets tider, og det overalt i verden. Så også med din egen arbeidskraft.
Det eneste som begrenser din frie handel med andre er offentlige reguleringer, som man uansett må ha et minimum av, og geografisk rekkevidde.
Ta eksemplet med lomper. Noen av verdens beste lomper lages på Gjøvik. Disse må lages forskriftsmessig, av fagorganisert arbeidskraft og selges i butikk. Produsenten fortalte meg at de ikke ønsket å levere så langt av gårde som til Oslo da kvaliteten på lompene kunne forringes. Deluxe lomper er ferskvare!
Det meste annet som produseres kan imidlertid sendes til ethvert geografiske ytterpunkt i verden.
Så dette var Adam Smiths mikro: frihandel innenfor veldefinerte lover og regler er det beste samfunnet kan gjøre for den enkelte.
Men Smith hadde også sin makro. Ikke bare ville frihandel være det beste for den enkelte, men det ville også gi oss alle det best mulige samfunn. Nærmest som om vi alle, der vi kjempet for vår egen suksess, var styrt av en usynlig hånd – til å gjøre samfunnet bedre.
Så der har du Smiths innsikt fra 1776: Frihandel er det beste samfunnssystem for den enkelte borger og gir det beste samfunnssystem tenkes kan.
Sett opp mot Smiths skinnende sol er Trumps proteksjonisme, Putins kriger, Xi Jinpings kommunisme og ayatollahens middelalderske vrede bare fånyttes forsøk på å skjerme sine samfunn fra kapitalismens råe kraft. Forsøk som ikke bare er dømt til å mislykkes, men som gradvis feiler allerede i nåtid.
For like det eller ei, er de amerikanske Tech-gigantene vel så mye menneskehetens selskaper som de er spesifikt amerikanske. Deres inntjening er global. Småsparere fra hele verden setter heller sine penger på Wall Street enn på sine lokale børser. Så også i Norge. Nordnet kunne denne uke fortelle at hele 33 000 nordmenn var blitt private aksjonærer i Space X. Og alle nordmenn får stadig større glede av våre svulmende utenlandsfond, hvor Oljefondet selvfølgelig er det største.
I år er det ikke bare jubileum for Wealth of Nations, men også 10 år siden BREXIT; britenes heroiske forsøk på ‘ta tilbake kontrollen’ over egen skjebne.
Vel, vi har sett hvordan det har gått.
Britene er i dag helt avhengige av handelsavtaler med land som nå har en sterkere forhandlingsposisjon vis a vis britene enn de har mot det gigantiske EU. Innvandringen til de britiske øyer er større enn noensinne, men langt mer global enn før. Færre europeere kommer, men flere fra India og Pakistan. Og oppslutningen om fornyet medlemskap i EU blant britene øker.
Ting kan endres, men min påstand er at også andre deler av verden blir i økende grad sugd inn i kapitalismens malstrøm. For noe år siden skrev den briljante amerikanske professor Anne Applebaum boken ‘Autocrats’. En bok hvor hun omtaler Venezuela, Kuba, Syria, samt Iran, Russland og Kina som en løs føderasjon av land som jobber for å undergrave vestlige verdier. Vel, nå er det bare de siste tre igjen. Og alle disse land har aldrende ledere.
Mange aksjeeksperter har vært skeptiske til at børsrekorder settes på nær daglig basis. Bobler kalles slikt.
Og ja, jeg er helt sikker på at børsene kommer til å kollapse en vakker dag. Akkurat som de gjorde i 1929, 1987, 2001 og 2008.
Men egentlig ga alle disse krakkene opphav til like mange, eller flere formuer, enn de gruset. På bånn var det tross alt like mange kjøpere som selgere av aksjer.
Mine 2 cents er at det ikke nødvendigvis er aksjemarkedene en skal bekymre seg for, selv om det alltids er en sunn botsøvelse. På linje med det å korse seg, mumle ‘Inch Allah’ i det flyet tar av, eller å pusse tennene.
Nei, hovedutfordringen i årene som kommer er statsfinansene som hele denne nye vidunderlige verden har som sin grunnmur. USA, EU, Storbritannia og Kina har alle det til felles at statsfinansene ikke er bærekraftige med mindre dramatiske inngrep gjøres. Og jo mer det drøyer, desto sterkere lut må til.
Norge er tilsynelatende uanfektet av slikt da vi har enorme fond som er mer enn store nok til å dekke statens pensjonsforpliktelser. Haken er at disse fondsmidlene er plassert i andre lands konkurstruede statsgjeld, samt i aksjer & eiendom som vil ramle i verdi hvis nasjonalstatene skulle misligholde sin gjeld.
Den satt. Tenkte jeg måtte gi litt til pessimistene også.
Uansett: Til lykke med dagen ‘Wealth of Nations’, fortsatt verdens mest innflytelsesrike økonomibok.