Mitt siste blogginnlegg var innom temaet 1991, det første året av Kong Haralds regenttid:
En oppfriskning fra dette blogginnlegget:
Her er hva jeg ser tilbake på som begivenheter fra den gang:
Den gang var det uro i Russland, da Sovjetunionen kollapset
Det var krig i Midt-Østen
Kina var preget av indre uro hvor Den Xiao-Ping fikk trumfet igjennom nye markedsreformer
EU-spørsmålet var problematisk
Vi hadde høye renter globalt
Sterke ledere satte sitt preg på verdensbegivenhetene
Vi sto foran en den tredje industrielle revolusjon ved det globale internetts fødsel
Hvis det er mulig å stole på husken fra den gang, et gigantisk hvis, så kunne begynnelsen av 1990-tallet beskrives ved følgende mosaikk:
USA fremsto som den suverene hegemon etter at Sovjet Unionens femten republikker valgte å gå hvert til sitt. I Midt-Østen tok Operation Desert Storm fem fattige uker på å tilintetgjøre trusselen fra Saddam Husseins regime. En kampanje som også ga TV-stasjonen CNN et globalt fotavtrykk, der kinesiske ledere satt måpende og så på krigen utfolde seg som om den var et videospill.
I kjølvannet av den kalde krigs slutt valgte de fleste land å ruste ned, med tap av arbeidsplasser og sterke deflatoriske krefter i råvarer, maskiner og boliger som resultat. Den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan tok sjansen på at uhørt store rentekutt ikke ville gjenopplive inflasjonsforventningene, og med det reddet han konjunkturene.
Redningen kom imidlertid ikke bare i form av statlige stimuli, men ved tilblivelsen av internett og mobiltelefoni, som etteer hvert ga en investeringsbølge uten like i nye teknologier. Visjonen om ‘the internet of everything’ og ‘the singularity’ , hvor i siste instans maskiner tenker selv.
Der vi tidligere hadde hatt konsensusstyre i mange land, vokste det nå frem sterke folkeførere som skulle drive sine samfunn fremover. Det hele ble litt for mye for verdensøkonomiens vekstevne, og der vi satt og koste oss med gullmedaljer i OL-1994 på Lillehammer, våknet obligasjonsmarkedets bjørner ved å sende renten tilbake til høye nivåer igjen.
I Kina var det fremdeles sterke spenninger etter massakren på Den himmelske freds plass i 1989, men den sterke mann, Deng Xiaoping, som formelt ikke lenger hadde noen rolle i styre og stell, fikk gjennomslag for sin åpning av Kina mot verdens markeder. Dog uten at Kommunistpartiets posisjon som monopolist på politisk makt kunne trues.
Vår tid preges også av disse år, hvor mange land valgte sine skjebner. Sosialdemokratiske ledere som Tony Blair, Bill Clinton og vår egen Jens Stoltenberg er alle produkter av denne tid, hvor det synes som at den vestlige liberale, kapitalistiske form for samfunnsutvikling ville bli enerådende på kloden – før eller senere.
Men for Norges del uten at Norge ble medlem av EU. En sorg for elitene som omsvermet slottet på Haralds tid. En sorg som også Haakons hoff trolig bærer på.
Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama gikk så langt som å si at 1991 ga slutten på politisk utvikling. Alle samfunns endestasjon ville være å utvikle seg til å bli vestlige demokratier. Eller fra Wikipedia:
The End of History and the Last Man is a book of political philosophy written in 1992 by American political scientist Francis Fukuyama which argues that with the ascendancy of Western liberal democracy—which occurred after the Cold War (1945–1991) and the dissolution of the Soviet Union (1991)—humanity has reached “not just … the passing of a particular period of post-war history, but the end of history as such: That is, the end-point of mankind’s ideological evolution and the universalization of Western liberal democracy as the final form of human government.”[1]
Akkurat hvordan Kong Haakons første år ligner på 1991 får jeg komme tilbake til. Bloggformatet tillater ikke nok ord til det. Haakons 2026 får vi ta i neste omgang.
Men det er verdt å merke seg at Norge er et av de få samfunn som fortsatt tror på Fukuyamas hypotese. Varig ondskap finnes ikke på kloden. Nei, alle blir som oss bare vi er snille nok, oppbyggelige, tar imot uante mengder av folk fra fremmede himmelstrøk og gir ut nok midler til u-hjelp. De fleste fattige samfunn i verden trenger å få besøk av den trauste, hvite sosialdemokrat fra Norge.
Når jeg skriver disse ord, merker jeg min alder, at jeg har passert de 60, og trolig har blitt ‘angry white male’. I makro er det imidlertid mange av oss som i unge år koste oss med TV-ens første episoder av Friends (fra 1994), med sin ufokuserte fremtidsoptimisme, som har blitt gamle og gretne. Nå går det i skatt, helse, dieselpriser, politi og forsvar.
Jeg har lenge fulgt Haakon. Lurt på om han er for politisk radikal, for WOKE, for mange av hans aldrende landsmenn. Han er kanskje for ung? Det skal bli spennende å se hvor det bærer.
Uansett valg av politisk strategi for Kongehuset, så skal han være obs på at de ulike risikomomenter som bestemmer vår omverden er utenfor vår kontroll. Akkurat som hans far opplevde ved innsettelsen sin. Og jo mer integrert det norske samfunn blir i resten av verden, desto mindre makt har vi over vår egen skjebne.
En konstruktiv måte å se det på er å betrakte de ulike internasjonale risikomenter som om de var sjansespill, av typen terningkast. En terning har seks sider og derfor har alle sider en sjettedels sjanse for å skje. Ikke noe å gjøre med det. En trøst er at hvis du ser på mange risikoer under et, så pleier det å være noen som går bra, mens noe ender opp med å bli ille. Kaster du fem terninger, som i Yatzy, pleier du å få både høye og lave tallverdier, der du kaster dine terninger med et forventningsfullt blikk.
Og ser du dem under ett kan du lage en klokkeformet Gauss-kurve for utfallsrommet, med et gjennomsnitt på tålelig høye 18,5. På forventingsbasis går det nok bra, men vi må stålsette oss for at vi også samlet får et uheldig resultat for det norske samfunn.
Så hvis en tenker på alle risikoene Haralds regentperiode 1991-2026 var utsatt for, og de nye som Haakon får i fanget, kan en anta at noe blir veldig bra, noe går helt skeis, men at vi i gjennomsnitt får det helt ålreit her til lands. Likevel må vi planlegge for fremtidige katastrofer. På 1990-tallet kunne atomvåpen ha kommet på avveie. Det kan de fortsatt.
Dessverre kan vi aldri vite med sikkerhet hvordan resultatet av verdens Tumbling Dice blir.