Den første krigen som kom var invasjonen av Ukraina.
Putins ‘war of choice’ , som var helt unødvendig, kastet verden ut i en konflikt som ser ut til å vare nær like lenge som andre verdenskrig, men denne gang uten seierherre. En konflikt som trolig ender med en snarlig fred og Putins avgang. Skjønt dette har jeg spådd siden høsten 2022. Fredsavtalen, når den enn måtte komme, later imidlertid til å bli ganske så lik den som lå på bordet den gang. Russland får beholde Krim og deler av Øst-Ukraina så lenge det måtte ønske, uten at Ukraina formelt avstår territorier.
Den andre krigen er USAs og Israels angrep på Iran.
Dette er egentlig konklusjonen på et nær 50-årig problem. Hva skal en gjøre med et militærdiktatur som ønsker å utslette Israel? En teokratisk stat som jobber iherdig for å skaffe seg atomvåpen. Realpolitikere vil fortelle deg at det var bare et tidsspørsmål før denne krigen måtte bryte ut.
Den tredje krigen er konflikten rundt Hormuz-stredet. En konflikt det er lett å misforstå. I utgangspunktet ga internasjonal rett alle land anledning til fredelig bruk av Hormuz-stredet, som den gjør for alle andre viktige vannveier i verden. Men Iran sier nå at dette heller er en internasjonal urett, og at iranerne til evig tid skal ha makt og myndighet over stredet. Med evne til å sette tollsatser for all ferdsel igjennom stredet.
Får iranerne gjennomslag for dette, er det naturlig at også andre land krever det samme. Malakka-stredet, som er en av hovedfartsårene for internasjonal skipstrafikk, administreres i dag av Indonesia, Malaysia og Singapore. Regjeringen i Jakarta lager nå planer for hvordan også de skal kunne tjene på denne livsviktige ferdselsåren for verdensøkonomien hvis iranerne får gjennomslag for sine ønsker.
This is a big deal.
Vi har lenge levd med Kinas forsøk på å omstøte avtaler som bygger opp under USAs hegemoni i verdensøkonomien. Kinas Xi Jinping og Russlands Vladimir Putin er uenige om mye, men fant et skjebnefellesskap i denne kamp mot amerikanernes globale makt og innflytelse. Ukraina-krigen, som i denne sammenheng kanskje er den minst viktige av de tre, styrket disse båndene.
Den andre krigen, den om det iranske regimets overlevelse, skader Russlands og Kinas interesser, men mindre enn man tror. Russland får solgt oljen sin til eleverte priser takket være denne konflikten. Og før det tilspisset seg i Hormuz-stredet fløt iransk olje fritt til Kina.
Men spillet om Hormuz-stredet er en stor langsiktig trussel mot Kinas eksportdrevene økonomi. På kort sikt rammes Nord-øst Asia hardt av manglende tilførsel av livsnødvendig oljelaster. Kinas innenlandske økonomi er i resesjon, og nær all økonomisk vekst i Kina drives for tiden av eksport. En eksportsektor som har nabolandene som viktige kunder. Går alle ASEAN-landene i resesjon, noe som blir stadig mer sannsynlig jo lenger konflikten i Hormuz-stredet varer, så vil kinesiske eksportører få svi.
På litt lengre sikt er det imidlertid et nytt globalt tollregime til sjøs som kineserne må frykte aller mest. Det blir en evigvarende skatt på all oversjøisk transport. Og gitt at Kina er verdens største eksportør, er det også kineserne som vil lide mest av et slikt nytt tollregime.
Ved å prøve å omstøte internasjonale avtaler som både Kina, USA og de fleste andre land i verden tjener godt på skaffer Iran seg nå mange nye fiender. Trolig vil mange land engasjere seg i kampen for å holde Hormuz-stredet åpent. Sør-Korea har allerede militære rådgivere på plass i De forente arabiske emirater.
De to første krigene lar seg lett avslutte. Striden om Hormuz-stredet, og fremtidens kamper om fri bruk av andre stred, har imidlertid knapt begynt.