Nylig har jeg hatt gleden av å få være medforfatter til en bok om boligmarkedene våre: Hvorfor ble det sånn?
Her har en rekke briljante skribenter skrevet epistler om ulike boligprosjekter med vyer for hvordan nabolag bør utvikle seg. En serie fortellinger om hvordan deler av Oslo ble til, men også en fortelling om det tapte. Om hva vi har mistet av syne av når det gjelder bolig- og byutvikling. Boligmarkeder dreier jo seg ikke bare om bygg, men også om menneskene som bor i dem, og som vandrer gatelangs på vei til sine daglige gjøremål.
Selv fikk jeg æren av å skrive økonomidelene av boka, hvor jeg konkluderte (i første del av essayet mitt) at løsningen på dagens krise for boligbygging er et dramatisk hopp i bruktboligprisene.
Høres underlig ut, ikke sant, at løsningen på problemet med for dyre boliger er å gjøre dem enda dyrere?
Men sånn må det bli med dagens system for boligbygging, dominert av det britene kaller ‘the speculation model’ Boligbyggere flest bygger nytt kun når det lønner seg. Så også våre borettslag. Og i dag er bruktboligprisene for lave til at man får solgt de nye fancy-schmancy boligene som boligprodusentene kan tilby fra sine kataloger. Og uten salg, blir det ingen nybygging.
Så der markedskreftene rår, i alle bransjer til alle tider, må bruktprisene være nær (eller høyere enn) nybyggingens langsiktige grensekostnad. Ellers blir det ikke bygget nytt.
En måte å få opp bruktboligprisene på er ved billigere finansieringsløsninger. Politikerne ynder å gi Husbanken rausere utlånsmuligheter. Det hjelper på, men er lite effektfullt fordi man konsentrerer de rause kredittene på noen utvalgte sjeler. Bedre er å gi mer allmenne lettelser som rentekutt, økt rentefradrag eller lettelser i Boliglånsforskriften. I hvert fall hvis målet er å stimulere til mer nybygging.
Men det kan også være at ‘speculation model’ må suppleres med en tredje boligsektor – offentlig utvikling av boligområder. En kunne tenke seg at det offentlige utvikler boligområder til god kvalitet, men selger boligene med tap, eller leier dem ut for en såpass billig penge at barnefamiliene flokker seg til dem.
Boligspørsmål er viktig for samfunnet. De har vidtrekkende konsekvenser for lokalsamfunn, distriktsutvikling og i siste instans for utviklingen i fødselstall.
Et statlig boligselskap kunne drive en slik utvikling, men også ta på seg andre oppgaver som det å kjøpe opp ubrukte boliger og videreselge dem. Tusenvis av tomme boliger kunne vært tatt i bruk av nye eiere, bare en fikk forløst dem fra dagens eiere.
Boliger har flere funksjoner for samfunnet enn det er mulig å behandle her. Det å vokse opp i riktig bolig kan være viktig for din mentale helse, hvilke verdier du får hjemmefra, hvilke venner du får, kjærester du blir forelsket i, og karriereveier senere i livet pluss, pluss.
Men her rekker jeg ikke mer enn å ta for meg bolig som sparebørse. Det har vært en veldig hyggelig reise økonomisk for de fleste av oss som valgte å kjøpe bolig og ikke leide. Ikke alle har tjent grovt på å eie fremfor å leie, men jeg tør påstå at det gjelder de fleste av oss godt voksne nordmenn. En inntekt som er skattefri.
Og for de som har leid hele livet blir det stadig vanskeligere å komme seg inn på boligstigens nederste trinn. Vi risikerer nå å lage en permanent underklasse av familier som i dag leier, med barn og barnebarn som også er dømt til å leie hele sine liv.
Den franske økonomen Thomas Picketty har en løsning på problemet med at denne skjeve fordelingen av boligformue skal videreføres til nye generasjoner: Del ut boligkapital!
La alle unge få halvannen million kroner fra staten som startkapital når de skal kjøpe seg bolig, er forslaget fra den franske stjerneøkonomen. Da vil naturlig nok langt fler kunne ta seg råd til bolig, bruktboligprisene vil stige og nybyggingen ta seg opp.
Enn så lenge er det ingen politiske partier som har lansert et liknende forslag i Norge. Men kanskje er det noe for ungdomspolitikere å gruble over?