The Federal Reserve is independent IN government, not OF government – William McChesney Martin Jr.
Prolog: De uskyldigste spørsmål
Ja, det er en begivenhetsrik tid for noe så kjedelig som pengepolitikken i Norge. I hvert fall burde det være kjedelig der den egentlig bare er ment å understøtte aktivitetene i økonomien ved å sikre høy kapasitetsutnytting, med moderat prisvekst, og det uten at finansielle bobler av noe slag får utvikle seg.
Men altså de siste ukene har det vært annerledes. Og der Norges Bank kanskje heller skulle ha sett at rentefolket fikk diskutere sakene sine i fred har næringslivstopper, fagforeninger, politikere av alle slag og undertegnede og hans mange kollegaer i finansbransjen kastet seg ut i debatten.
Alarmen ble utløst da den gamle COVID-generalen Espen N. Nakstad spurte betimelig om hva poenget med rentehevinger er. Det skulle ikke mere til for å utløse debatt og bred kritikk av sentralbanken vår i store deler av folket. Mine innlegg har i hvert fall aldri tidligere fått så mye klikk som de jeg nylig har hatt om rentepolitikkens utøvelse.
Slike uskyldige spørsmål har også før utløst brede debatter. Jeg minnes at Dronning i Elisabeth 2. av Storbritannia spurte finanstoppene i London høflig i 2008, etter at den verste finanskrisen noensinne var et faktum:
–“Why did no one see it coming?”
Hvilket egentlig går til tilbake til den gamle Fed-sjefens poeng. Sentralbanken lever ikke separat fra sitt samfunn, men som et helt essensielt tannhjul i de fleste av samfunnsøkonomiens maskiner. Noe som angår folk flest, og noe alle må få lov til å mene hva de vil om. Og når ikke tannhjulet snurrer som det skal, da blir mange naturlig nok opprørt.
Noen vil reagere på at et surrehode av en sjeføkonom, som i pixeltid sitter i slåbrokken med kun en kaffekopp til hjelp, skal lage et nytt rammeverk for sentralbanken, men sånn har jeg alltid vært.
Som en gammel venn av meg sa det med et anerkjennende blikk: Jan, du har alltid vært villig til å drite deg ut!
Og det syntes jeg alle bør få lov til å gjøre. Når LO-lederen har meninger om pengepolitikken så er det helt innafor. Og for øvrig av en viss almen interesse da hun er en av Norges mektigste personer.
Og når politiske partier lover å føre en politikk, som gir rentenedgang, så er det også innafor. Ikke spesielt klokt å love bort noe du ikke har, gitt at de ikke setter renta, men greit nok. Politikere sier jo så mye rart.
Sukk.
Pappa har alltid rett for det har mamma bestemt, er en gammel barnevits.
Med andre ord har pappa rett til å bestemme mye, men innafor et visst slingringsmonn. En handlefrihet som har det med å bli stadig mer innskrenket med årene i de fleste ekteskap.
Og på samme måte ser det ut som om handlefriheten til vår ‘uavhengige’ sentralbank nå skal begrenses etter 25 år med inflasjonsmål.
I dette blogg innlegg ved hjelp av fem forslag til endringer.
- Reverser kuttet i inflasjonsmålet
Da vi gikk fra 2,5 prosent til 2,0 prosent, var det basert på en rekke premisser som skulle vise seg å ikke holde stikk, og da spesielt det at vi kom til å slutte med sterk vekst i oljepengebruken. Det viste seg tvert i mot at den etter 2018 skulle ta helt av. Gå tilbake til start = 2,5 prosent.
En annen vri som kanskje er mer robust er å si at Norge skal ha litt, men ikke mye høyere inflasjon enn det handelspartnere til enhver tid måtte ha. Da får en tatt hensyn til at norske forbruksvaner får et stadig høyere importinnhold.
I dag utgjøres kjerneinflasjonen i Norge av tre deler som er omtrent like store:
– importerte varer og tjenester
– husleier
– alt annet
Det sier seg selv at Norges Bank ikke kan påvirke den øverste biten ved sin rentesetting. Særlig i en tid da kronekursens svingninger ikke påvirkes så mye av innenlandske renteendringer.
2) Kutt ut husleier
Norske boliger bygges kun når det lønner seg for utbygger å sette i gang og bygge. Og når prisene de kan ta svinger med rentene, all den tid renten har stor effekt på boligprisene, vil også boligbyggingen svinge med rentene.
På kort sikt vil da en renteøkning som reduserer boligprisene, og dermed boligbyggingen, bidra til å redusere prisene på byggevarer med mer. Samtidig bidrar nedgangstidene i boligbyggingen til økt arbeidsledighet i samfunnet. Inflasjonstrykket reduseres.
Men på lenger sikt vil redusert boligbygging gi redusert tilgang på boliger, og dermed presse prisen på husleier opp, da det blir en stadig mer dramatisk kamp om de få ledige boligene som er til utleie.
Dette er en pervers effekt, definert som én hvor du på lang sikt får det motsatte resultat – økt inflasjon – av det du ønsket deg da du økte renten.
Dette ender med å bli litt for uhåndterlig for rentesetterne. Derfor er mitt råd å se bort fra hele greia. Dropp husleiene og baser renta på et inflasjonsmål som dekker de to andre komponentene.
3) Instruer Norges Bank til å bruke AKU og ikke NAV-tall som fasit for arbeidsmarkedet.
NAV-tallene viser fottraffiken på NAV-kontorene av folk som ønsker seg jobb. Men det er også mange andre som ønsker seg jobb. Og de fanges best opp av telefonundersøkelser på et utvalg av den samlede befolkningen. Slik gjøres det da også i de fleste andre moderne land.
Her tilkommer det også en folkelig dimensjon. De som går på NAV har stort sett vært i jobb, kommer vel forberedt for å diskutere sine muligheter, og får gjerne en sosial ytelse. Cash kontant!
Men alle de som faller utenfor blir ikke talt. De blir ikke sett. Skal sentralbanken bevare en sterk forankring i HELE befolkningen må den tenke bredt. Og har de ikke lyst, så skal de tvinges til å bruke AKU som mål på ledigheten.
4) Norges Bank må hjelpe frontfagsmodellen, ikke motarbeide den, så lenge den funker
Det skulle vise seg vanskelig for en oljenasjon å hindre såkalt ‘Dutch Disease’; hvis presise definisjon er en gradvis reduksjon av alle andre konkurransedyktige næringer enn energiproduksjon.
I Norge valgte vi frontfagsmodellen for å hindre denne snikende sykdommen. Hvor brede lag av folket må akseptere samme lønnsutvikling som industrien har, noe som er til stor frustrasjon for de som kunne alternativt ha brukt sin markedsmakt til å skru opp lønningene. Noe de vil gjøre med god samvittighet skulle frontfagsmodellen avskaffes. Norges Bank kan åpne en Pandoras eske av inflasjonsmuligheter hvis den undergraver frontfagsmodellen.
5) Innfør en ‘force majeure’ klausul
Er det først så ille at det har blitt krig, må det være helt greit å ta en pause i rentearbeidet.
Alternativt å si at renta settes etter forsvarsdepartementets behov.
Det er tross alt ikke noen vits i å sette en renta som bidrar til nederlag på slagmarken, med innføring av russiske rubler som konsekvens.
Ja ja, min evne til å ta ordet og dumme meg ut har ikke blitt mindre med årene. Stolt av det.