Forleden døde en studievenn jeg ikke har hatt kontakt med de siste 35 år – eller mer.
Jeg hadde lenge ønsket å si noe til vedkommende, men fikk meg aldri til å ta den telefonen, by på et godt glass i vårsola, eller invitere på middag. Evig eies det usagte.
Statsministeren var nylig på Debatten med de svært så dyktige programlederne Åse Vartdal og Espen Aas. Støre gjorde en god figur, men spørsmålet jeg sitter igjen med etter å fulgt han som statsminister de siste fem år, er alt som står uferdig. Alt han ikke rekker å gjennomføre før hans tid er omme.
Oljepengebruken i år later til å havne på et eller annet sted rundt 575 milliarder kroner, om lag 2,7% av Oljefondets saldo ved årsskiftet. Altså godt under ‘3 prosent regelen’ som ofte brukes som selve definisjonen på ‘ansvarlighet’.
Før vi kommer til at oljepengebruken bør regnes på en annen måte, så la oss ta utgangspunkt i Finansdepartementets tall: 575 mrd NOK i oljepengebruk av et fond på drøy 21 000 milliarder kroner.
Det første spørsmålet regjeringen bør spørre seg før den dør er;
Hvorfor ikke bruke 25 milliarder kroner til? Du vil da fortsatt være ansvarlig, per definisjon. Meget ansvarlig. Og muligheten byr seg kanskje ikke neste år. Da kan regjeringen være borte.
Pengene kunne komme godt med. Arbeidsledigheten er i dag unormalt høy og stigende, hvis en måler den med fornuftig statistikk. Når vår ferd på denne jord er over, vil vi alle bli husket for noe. Denne regjeringen kommer til å bli husket for dette:
Siden 2021 har ledigheten blant menn økt fra 3,0 til 5,4 prosent. Men som i debatten med kutt i matmomsen er det umulig å nå frem i FInansdepartementet, Norges Bank eller på statsministerens kontor. Mantraet der er som alltids:
Ledigheten ‘målt ved NAV, er alltid LAV’.
Det ble en runde med godmannøkseskaft under Debatten da NRK tryllet frem en lektor som sa at han aldri hadde hatt så lite å rutte med, noe statsministeren kunne forsikre han, med rolig stemme, at så ikke stemte. Da samme lektor påpekte at arbeidsfolks private konsum umulig kan ha drevet inflasjonen i senere år, slo statsministeren fast, med den samme feilslåtte retorikk som Norges Bank bruker, at så måtte være tilfellet. Det er av hensyn til arbeidsfolk at Arbeiderpartiet struper arbeideres økonomi!
Ja, av og til glimter Debatten til med gode, og høyest ufrivillige, komiske øyeblikk. GREAT TV!
Problemet mitt med den avdøde studiekamerat er at jeg ikke bare skulle ha sagt noe, men også overlevert en gave. Noe som ikke var mitt, men det for sent nå. Sukk.
Og her har også Arbeiderpartiet et problem. Hvordan kan de som er valgt for å representere lidende arbeidsfolk, bare gi bort husholdningenes sparekasse?
Utlendinger stemmer ikke ved norske valg. Våre politikere lønnes ikke av dem.
Min forstand står stille.
Og når økonomer snakker om oljepengebruk på 575 milliarder kroner som FORBRUK så er det jo for å skremme gamle tanter og unge sykepleiere fra å være for kravstore. I realiteten er noe av denne oljepengebruken investeringer i infrastruktur og flotte bygg som sykehus. Annet er de nevnte gaver til utlandet. Tar du ut alt dette havner du neppe over 400 milliarder kroner. Altså bruker vi om lag 2 pst av Oljefondet til forbruk for å glede oss selv og våre egne innbyggere.
Kanskje synes du det er uansvarlig mye, men det er også innafor å si det motsatte:
At befolkning syntes at det er toppen av ansvarlighet at det FORBUKES noen milliarder mer i oljepenger for å hindre alle de ødelagte unge liv som i disse dager råtner bort i ledighet.
Og skulle sentralbanken vår slå seg vrang er det bare å øke rentefradraget motsvarende det styringsrenta øker.
Uff a meg, her ble det mye pathos. Ikke bra, virkelig ikke bra å vise sine ‘True Colors’. På den annen side har døden nylig vist meg at det også er farlig å brenne inne med for mye. Det er for seint å vise følelser etter at alt er over.
Hvis jeg hadde truffet min avdøde venn, tror jeg det kunne blitt litt kleint hvis jeg ikke hadde hatt med noen gamle studiekamerater.
En av de mest slående svakhetene ved denne regjering er at de fem partiene som utgjør dens parlamentariske grunnlag ikke snakker sammen. Akkurat den biten av Debatten hvor statsministeren omtaler samarbeidet med de andre partiene er veldig avslørende. Han omtaler det å samarbeide som ‘å komme seg rundt’ sine partnere, nærmest som om de var Peer Gynts Bøyg. Ikke gi og ta, men hvordan få Aps politikk gjennomført.
Det er også noen gamle venner, også av de døde, som en ikke savner kontakt med. Og Debatten ble avsluttet med en passiar om Epstein-skandalen.
Uten å bli det Ibsen ville ha kalt ‘en tråkig moralist’ må det jo sies å være merkverdig mange seksuelle skandaler på venstresiden av norsk, europeisk og amerikansk politikk. Kennedys og Clintons glupske appetitt på kvinner er det skrevet mye om. Olof Palme og senere svenske sosialdemokrater pådro seg også et visst rykte.
George Orwell sa i sin tid at det er noe som hefter ved akademikere som oppsøker arbeiderbevegelsen:
“One sometimes gets the impression that the mere words ‘Socialism’ and ‘Communism’ draw towards them with magnetic force every fruit-juice drinker, nudist, sandal-wearer, sex-maniac, Quaker, ‘Nature Cure’ quack, pacifist, and feminist in England.”
― George Orwell, The Road to Wigan Pier
Jøss! 90 år etter at de ble nedfelt, har Orwells ord fortsatt kraft til å fornærme!
Og skandalene har da også stått i kø på Youngstorget. Trygve Lie hadde rykte på seg for drive med seksuelle overgrep i sin tid i FN. Nyere navn trengs ikke nevnes, men i en viss forstand var det egentlig ganske logisk at vår utenrikstjeneste havnet på Planet Epstein med sine fristelser av lette penger og unge piker i overflod.
At det ikke var flere nordmenn på lista, var trolig først og fremst et uttrykk for at Epstein ikke så det som nødvendig å få dem i honningfella si. De var aldri viktige nok til å bli invitert.
Denne statsminister gjør klokt i å tenke på at det kan gå mot slutten av en æra. Før du går, så gjør livet bedre for folk flest, snakk godt sammen med sine allierte på Stortinget, og rydd opp i en ukultur i UDs eventyrpolitikk så godt som det lar seg gjøre. Lag en ny HR-politikk til forveksling lik det vi har i næringslivet i alle arbeiderbevegelsens organer.
Det haster. Det var en fin figur statsministeren, som jo definitivt ikke har gjort noe galt selv, gjorde i Debatten. En hedersmann!
Men ingen ting tyder på denne regjeringen har et langt liv foran seg. Time waits for no one.
Og jeg kan love den gode Jonas at det er litt trist å brenne inne med ting en skulle ha sagt og gjort, etter en har tatt farvel.