–Er det noen spørsmål, spurte konferansieren speidende utover møtesalen, mens jeg holdt ivrig hånda oppe fra midten av 14. benkerad.
–Nei ikke det, nei. Da tar vi en kaffepause!
Sånn kan livet fortone seg for en makroøkonom som har flere meninger enn forsamlinger ønsker eller tåler å høre.
Men her kommer min overordnede kritikk av den økonomiske politikken som føres her til lands. Vil du ikke lese om den, kan også du nå bevilge deg en kaffepause.
Målet ved den økonomiske politikken av i dag er fornuftig nok full ressursutnytting over tid.
Det vi har til bruk av midler kan en si defineres av oljepengebruken, mens tilgangen på arbeidskraft bestemmer hvor mye som nordmenn makter å produsere.
Det at vi ikke utnytter vårt finansielle handlingsrom, samtidig som arbeidsledigheten øker raskt (når vi ser på Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse AKU), er tegn på at noe er alvorlig galt. Vi tar altså verken våre midler eller vår arbeidskraft i tilstrekkelig bruk!
Dette fordi økt bruk av oljepenger antas å skape inflasjon. Idéen er at vi må ha en viss ledighet eller så vil det bli så dramatisk mangel på folk at griske arbeidere vil kunne kreve så høye lønnstillegg at inflasjonsmålet på 2 prosent vanskelig kan nås.
Økonomien er i dette tankeskjemaet som én stor grøt, hvor man ikke ser nærmere på ulike sektorer, men sier at renten hele tiden bør justeres slik at grøten er akkurat passe varm. Og slik norsk økonomi fungerer i dag tillates det ikke å ta i bruk de ønskede 3 prosent av saldoen til Oljefondet, selv om arbeidsledigheten blant menn nå for tida er hele 5,4 prosent. Langt høyere enn den var under finanskrisen i 2009.
Så hva kan gjøres for at vi oppnår full ressursutnytting? Spør du meg, noe ingen gjør for tida, så er problemet lett å fikse.
For det første må sentralbankens mandat endres slik at ikke norsk økonomi blir til evig tid hengende i en lav vekst felle. Et mandat som hindrer norsk økonomi i å ta i bruk sine tilganger av alle slag kan umulig være klokt. Mine geniale råd finner du her.
Men det er noe mer grunnleggende som må gjøres strukturelt, helt uavhengig av de pengepolitiske mål. Og svaret finner du hvis du dropper idéen om at arbeidsmarkedet er en stor nasjonal grøt, men heller ser for deg at det finnes segmenterte næringer som har tilganger i utlandet. Næringer som har vidt forskjellige utvikling i antall stillinger ledige:
Tabellen viser at det er sterk nedgang i antallet nymeldte ledige stillinger i næringer som sogner til privat sektor, mens det er sterk vekst i det offentlige. Det er i offentlig tjenesteyting at det er inflasjonspress. Resepten til regjeringen er å fryse ned privat sektor så mye at det skapes rom for de offentlige tjenestene.
Dette er galskap. Løsningen ligger heller i å ta imot færre mennesker til Norge som krever mye av det offentlige, og heller sende pleietrengende, fengselsfugler og studenter ut av landet, slik at presset i den offentlige sektor minskes.
Alternativt kan en tillate økt arbeidsinnvandring. Gitt at det er manko på boliger i Norge ser det ut for at disse bør bo i cruisebåter ankret opp langs kysten. Ellers vil en frisk tilgang på arbeidsfolk som skal bo her midlertidig kunne destabilisere ro og orden i søvnige norsk nabolag, og drive opp husleier til bekymring for de som fastsetter rentene i Norges Bank.
Her i ligger det også en mulighet til å gjøre underverker. En kan ha cruisebåter i nordnorske havner fulle av bygningsarbeidere som lager en funklende flott Nord-Norge bane om det er det en vil. Penga har vi, arbeiderene står på brygga – et eller annet sted i Asia – og venter. Det er bare å komme i gang. Skriv ut en sjekk i amerikanske dollar!
Privat sektor tåler fint at husholdningene får mer å rutte med, gitt den høye arbeidsledigheten og den raskt fallende tilgangen på ledige stillinger. Denne uke kom det en ny krisemåling fra NHO. Hvorfor vi sier oss fornøyd med dagens krise når vi har mer enn nok midler til å løse den, er til å undres over.
Gi nå heller husholdninger og bedrifter litt mere penger mellom hendene. Da vi bruker 25-55 milliarder kroner for lite oljepenger i år til å nå målet for oljepengebruk på 3 prosent av verdiene i Oljefondet, er det intet i veien for å klaske til.
Tragikomisk er det å lese om at regjeringen vil nekte folk de medisiner som kan gjøre dem friske og arbeidsføre med henvisning til at vi ikke har nok valuta. Vi har 21 000 milliarder kroner på bok. Hvor mye trenger vi?
En gruppe som myndighetene bør være alvorlig bekymret for er alle de som står utenfor arbeidsmarkedet, men som gjerne skulle ønske seg noe meningsfylt å gjøre. Her kan en bruke våre valutatilganger til å gi dem treningsopplegg i utlandet i håp om at de finner frem til en eller annen måte å kunne delta i det norske arbeidslivet på et senere tidspunkt. I gamle dager sendte vi til sjøs ungdom som ikke fikk til hverdagen her hjemme. En ordning som fungerte brillefint.
Så det er mulig å kombinere endringer i pengepolitikken, med økt oljepengebruk og strukturreformer for å få en bedre økonomisk utvikling enn det vi har i sikte.
Men siden ingen spør om slikt, er det kanskje sånn vi vil ha det? En økonomi som aldri utnytter sitt potensiale, med Europas høyeste renter, stadig verre tjenestetilbud fra det offentlige, plagsomme skatter og evigvarende utenforskap for de ledige som skjebne. Alt håp er ute.
Ikke rart i at mange norske politikere ønsker seg utenlandsoppdrag. Ei heller at utlendinger helst ville slippe å ta dem imot.