Disse ord skrives på Langfredag, da en skal sørge over korsfestelsen til Jesus, eller bare tenke litt etter alle som har blitt borte med årene. En ubehagelig tanke for en 61-åring som får stadig flere døde å tenke på.
Nei, vi får heller ære de døde ved å leve fullt og helt mens vi fortsatt er her på kloden. Slik tenker nå i hvert fall jeg.
Religiøse høytider gir året en rytme gjennom året som kan påvirke oss alle – selv de ikke-troende. Muslimer har sine høytider, jøder og andre religiøse sitt. Fine greier.
Langfredag faller i år sammen med krig i mange religioners fødested – Midt-Østen. Med knall og fall i aksjemarkedene som resultat. Selveste statsministeren vår lar seg rive med.
Men vi har lett for å glemme at dagene etter Langfredag fylles av lys, mirakler og optimisme i følge den gode bok. Ikke at jeg tror vår herre redder oss denne gangen, men evangeliet minner oss om at sorg er en midlertidig tilstand. Akkurat som kriger er. Kriger har aldri vært evigvarende.
Bevares det er en farlig verden vi lever i. I fjor høst var jeg bekymret for så mye rart at jeg lurte på om det var sykelig:
Kryptoverdier, som jeg sliter med å forstå er verdt noe som helst, satte stadig nye rekorder.
Kunstig intelligens (KI) ga opphav til sterk optimisme i børskursene til selskaper som vil slite med å tjene penger på de nye teknologier.
Omfanget av private kredittgivere i USA nådde stadig nye høyder samtidig som reguleringen av deres virksomhet ble trappet ned. Minner fra 2008 strømmet på.
Statsfinansene var elendige i mange land uten at sentralbanker var troende til å ta hensyn til nasjonenes solvens i sin rentesetting. Sentralbanksjefer flest bare fnøs av alle former for ‘fiskal dominans’ i sin rentesetting.
Og selvfølgelig var den geopolitiske situasjonen usedvanlig farlig, noe den fortsatt er.
Frem mot jul og inn i januar var aksjemarkedene fortsatt friske, til tross for at de aller fleste investorer var seg bevisst mine overnevnte farer med overvurderte markeder som en reell risiko.
Etter at Iran-krigen sendte risikopremier i mange markeder, og da spesielt i energimarkedene, til himmels, har vi imidlertid fått en brå korreksjon i de fleste aksjemarkeder. Det er ikke bare religiøse fortellinger som gjør investorer sorgfulle denne Langfredag.
Men litt som i historiene i den gode bok, kan en bli optimistisk når alt er som mørkest. Kanskje nettopp derfor?
Ser en på oljemarkedene tror gjennomsnittsinvestoren her på en meget rask korreksjon tilbake til et nivå under 70 amerikanske dollar per fat. Her kan det være mange scenarier som kan legges til grunn for en tro på fallende energipriser, men uansett årsak prises det nå inn en verden med omtrent like lave oljepriser som før Iran-krigen sparket i gang. Og det i nær fremtid.
I alle slike scenarier må det ligge en retablering av normale tilbud av energiprodukter.
På lang sikt må en også regne at energisparing, investeringer i nye energikilder og bedre sikring av eksisterende tilførsel alle er elementer som holder oljeprisene nede.
Dette bør aksjeinvestorer globalt merke seg. Ikke bli for pessimistiske på den mørkeste dagen av året. Selv de religiøse tror det går mot mirakuløst bedre tider!
Så i fjor høst var jeg ufokusert pessimist, men traff selv om jeg bommet, ved at noe uforutsett skjedde.
Nå er jeg optimist på børsenes vegne i troen på at vi er nær geopolitikkens verste timer.
Men det er fortsatt mye å bli engstelig av. Alle overnevnte risikomomenter er med oss den dag i dag.
Akkurat hvor stor optimist du måtte bli, avhenger nok av hva du tror sentralbankene kommer til å finne på.
To av de mest bekymringsfulle utviklingstrekk i finansmarkedene under Iran-krigen er troen på at renter vil øke, og at nasjonalstatens kredittverdighet er under press. Når den europeiske sentralbanken rasler med rentesabelen, har investorer berettiget grunn til frykte at den ikke tar nok hensyn til nasjonalistenes skjøre statsfinanser. Dette kan gå helt galt.
Sentralbankene må forstå at av to onder er det bedre med en dose inflasjon enn nye, nasjonale finanskriser.
Verden er fortsatt farefull, men jeg har tro på at vi er på vei mot bedre tider. Tross alt, hvis kriser var evigvarende, ville verden ha gått under for lenge siden. Det har ikke skjedd.
Tvert i mot har nær sagt enhver Langfredag i verdipapirmarkedene blitt etterfulgt av hallelujarop på et senere tidspunkt.