Minervas øgle flyr i skumringstimen. (G.W.F Hegel)
Den romerske gudinne for visdom, Minerva, hadde en øgle som sitt kjæledyr. Det er derfor barn lærer at øgler er kloke. Men sitatet ovenfor hentyder til at det er etterpåklokskap vi her snakker om. Det er først når dagen er omme at vi forstår hva som har skjedd. Føler meg truffet. Jeg er ikke gammel, bare 61. Men likevel.
Den ivrige leser av mine blogginlegg har vært med på en idéhistorisk reise, en komfortablel sådan får jeg håpe, hvor vi har vært innom tenkere som Aristoteles, Locke, Smith, Marx, Rousseau og Rawls. Alle på jakt etter det gode liv for individene i et rettferdig samfunn som funker for oss alle.
Fokuset har hele tiden vært på individets ved og vel (mikro), og hva det betyr for samfunnets overbygning, eller utvikling i makro. Jeg endte opp med visjonen om å leve med ‘mest nytelse til minst smerte’ som byggesten for den moderne markedsøkonomi.
Margaret Thatcher sa det i sin tid slik:
There is no such thing as society. There is a living tapestry of people, and the beauty of that tapestry and the quality of our lives depends on how much each of us is prepared to take responsibility for our lives…
En forvridd versjon av Aristoteles mer helhetlig idé om at lykken er å ‘bli den best mulige versjon av deg selv som du kan få blitt’. Uten at du bor i et samfunn av likesinnede, kan dette føre til en følelse av den tomhet og utenforskap, som Marx så treffende beskriver i Det kommunistiske manifest (1948):
Skjebnen til det moderne, borgerlige menneske som jager individuell lykke blir å miste båndene til ens menighet, laug, familie og venner – og dermed til sin egen sjel.
Uansett grad av suksess i livet, kan det godt være at svaret på dine eksistensielle spørsmål ligger i en ny løsning, med begrenset frihet og stor omtanke for dine naboer.
Det ligger i noe man kaller Kommunitarisme; tanken om at du ikke bare skal bli den beste versjonen av deg selv, men det i et nabolag av likesinnede.
Aristoteles var opptatt hvordan et slikt felleskap kunne gi deg gode opplevelser dag og dag inn, nærmest som om ditt nabolag var en fontene som spruter kontinuerlig glede.
Men det er altså noe man gjerne gjør etter at man har utforsket verden.
Ta Erling Braut Haaland. Han startet som guttespiller i Bryne FK, kald det for hans tid som ‘edel vild’. Deretter så tok han steget ut i europeiske fotball ved å spille for en tysk klubb, før han ble en av verdens beste, og best betalte, spillere i Premier League. Men hva gjør han etter at karrieren er over, hvor han kanskje står med masse penger, uten nære venner og er på leting etter en ny identitet?
Kanskje søker han en tilværelse i et lokalsamfunn hvor det er uformelle regler, en slags kutyme, for å legge bånd på seg og ikke til sjenanse for andre? Et like godt sted å vokse opp for egne barn som det han selv fikk oppleve i sitt barndoms Bryne.
Det betyr ikke nødvendigvis at Haaland vender hjem til Jæren, men til et like hyggelig lokalsamfunn tilpasset vår tid, hvor alle er på nikk med hverandre – en eller annen plass i verden. Og det er ikke alltid så gøy å bli den beste versjon av deg selv som det var mulig å utvikle seg til å bli, hvis ingen du er glad i merker hvor god du har blitt. Seirene er hule hvis du ikke har noen å feire dine prestasjoner med.
Det er her filosofen Alasdair McIntyre trår til. En amerikaner som skulle følge opp 1970-tallets debatter om hva som utgjør det gode liv i vellykkede samfunn. Men da som kritikk av de ulike ideologienes fokus på de store spørsmål, slik han beskriver det i boka After Virtue (1981).
Han må kunne sies å være lokalsamfunnenes skytshelgen der han påpeker at det viktigste du gjør som individ er å realisere deg selv i et lokalsamfunn du er dypt engasjert i. Ikke nødvendigvis akkurat i de årene hvor du jobber som hardest for å bli en suksess, men kanskje noe senere i livet.
Ateisten McIntyre ble på sine gamle dager medlem av en katolsk menighet, samt lærte seg forfedrenes morsmål gælisk (skotsk). Alt dette gjorde han for å utvikle røtter i et felleskap. Da han ble gammel, hadde han et desperat ønske om å tilhøre en forsamling med særegne regler alle måtte følge.
Vi gjør gjerne det, søker tilbake til felleskapet på våre gamle dager. Som Carl Jung sa det: Du bruker de første femti år av livet på å bli kjent med andre, og resten av livet på å bli kjent med deg selv. Og da søker du ofte tilbake til dine røtter der du nøster opp din forhistorie. Vi har alle en klok øgle å søke råd hos når livets kveld faller på.
For McIntyre var det ikke så viktige med store statlige satsinger, eller fantastiske individuelle prestasjoner. Nei, det var din rolle som en del av lokallag, i en grend, bygd eller by som er avgjørende for om du og dine får et godt liv. Det er imidlertid ikke noe som sier at det lokallaget du sokner til må ha gamle tradisjoner. Det kan godt være et sett av helt nyutviklede regler, forordninger og lover du må forholde deg til.
McIntyre ville trolig ha sagt at fotball er en utmerket metafor på hvordan du skaper deg et lykkelig liv i et felleskap av likesinnede. Vær aktiv og gjør ditt beste, enten det er i form av å score mål, redde laget fra baklengs mål, eller hjelpe andre realisere seg selv. Men alt du foretar deg, gjør du som lagspiller. Reglene i fotball, samt lagets kultur, inklusive garderobepraten, er de tradisjoner du tvinges til å forholde deg til.
Innenfor disse gitte rammer skal du følge Aristoteles sin anbefaling om å prøve å bli den beste versjon av deg selv. I denne sammenheng den beste fotballspilleren du kan få blitt. Men du klarer ikke det som en egotrip, du må gjøre det i et fellesskap. Blant venner. Ingen spiller er viktigere enn laget. Denne form for tankegang, hvor du oppfatter deg selv som en del av et større hele, er ikke bare nødvendig for at du skal bli en god lagspiller, men også for at du skal bli lykkelig.
Fotball har også den fordel at det gir deg et MÅL. Ikke bare for spillere, men alle som engasjerer seg i denne verdensomspennende idrett. De har stor glede av å se en jærbu med lyst hår banke inn mål på lørdags ettermiddag. Ja, for millioner av mennesker er helgas fotballkamp ukas høydepunkt. Det fra barnsben av og til langt inn i pensjonsalderen. Og de følger sitt lag, sitt fellesskap, gjennom tykt og tynt, uansett om det taper eller vinner. Laget blir en del av supporterens identitet.
Men skal et fotballag, eller lokalsamfunn, som enhet bli den beste versjonen av seg selv, så må en tåle store inntektsforskjeller. Alle i støtteapparatet til Manchester City aksepterer gladelig at Erling braut Haaland tjener 100- ganger så mye som slev velgasjerte ansatte i klubben.
For McIntyre stopper det her. Han har ingen makro, hvor lokalsamfunnene utvikler seg til å bli store og mektige. Det er din lille verden av miljøene og menneskene du bor og jobber i som er hele historien. Ingen usynlig hånd som skaper et godt samfunn av vår alles egoistiske handlinger, eller noen teori hvor et kommunistisk paradis oppstår etter at industrialiseringen har nådd sin middagshøyde.
Også jeg har behov for tilhørighet. Selv har jeg jobbet i sparebanknæringen i en mannsalder. Reist rundt til bygder og småbyer som ikke har behov for noe stort konsern. Det de trenger er finansfolk som hjelper dem realisere sine prosjekter, hverken mer eller mindre.
Det er fint å tenke på Europa som en samling av småstater som ikke ønsker å bli noen superstat. Der USA ønsker å bli sentrum for den globale kapitalistiske verdensorden, og slå ned opprøret fra BRICS-landene, mens Kina satser videre på sin marxistiske nasjonalisme, har ikke EU noen globale ambisjoner. Vi europeere kan regnes for å være disipler av McIntyre!
En god européer ønsker bare at sitt lille land og dets samfunn av borgere skal oppnå mest mulig glede for sine innbyggere. Her jobber du, eller er aktiv på annen måte, i et felleskap av mennesker du liker å omgås. Og det er enden på ditt livs vise.
Dessverre er det nordmenn av i dag som aldri finner noen aktivitet som de kan brenne for, og dermed ei heller sin gruppe eller lokalsamfunn å bli lykkelige i. Uten noe form for felleskap føler de seg ensomme, og blir fremmedgjorte. De ender opp med å føle på et slags utenforskap til alle andre samfunnsaktiviteter.
Jo trangere rammene for din livsførsel i ditt lokale samfunn er, jo mer vil du trolig ha behov for å koble av i utlandet. Kanskje er det savn av frihet?
Frihet fra krangling, jantelov, frontfagsmodell og naboer som lurer på om du ikke er et dårlig menneske. Selv i dag kan det å bo i Norge føles beklemmende. Naturlig nok har vi forbud mot kasinoer, horehus, opiums-buler, hat-retorikk og militser som kan true fred og ro i gatene, men også et virvar av mer eller mindre gjennomtenkte forbud. Bygdedyret lever også i beste velgående i store deler av Distrikts-Norge.
Nordmenn trenger å reise ut – ikke minst for å kunne senke skuldrene. Følelsen av frihet får man allerede på flyplassen. Utlandsterminalen på Gardermoen, vet du, det er porten til frihet!
Borte er bra, av og til, men hjemme er best. Alle trenger en hjemmebane. Kommunetarister er overbevist om at Thatcher tok feil. Det er noe som heter et samfunn, og er i sin essens et felleskap som du både deltar i, får muligheter til å realisere dine evner i, og som du hegner om. En vakker tanke.