Jeg sitter i skrivende stund og plundrer med Norges Banks forventningsundersøkelse til lønns- og prisvekst. Det er en type av skjema de fleste sentralbanker sender til analytikere som meg. Men der ute i den store verden gis anslagene i en annen kontekst enn den vi har her hjemme.
Hverken mine eller dine gjetninger er så viktige, da vi har frontfagsmodellen.
Den eminente professor Hilde C. Bjørnland, som sitter i Norges Banks rentekomité, skriver i DN en kronikk denne uke som viser på hvor ville veier Norges Bank er i sin rentesetting. Banken er virkelig på bærtur.
I sin kronikk poengterer hun på en pedagogisk, velskrevet måte den ene undersøkelsen etter den andre om forventningenes betydning for fremtidig inflasjon. Haken er at studiene i hovedsak er fra UTLANDET, med helt andre lønnssystemer enn det vi har.
I Norge er den viktigste forventningen, og ja det er i entall, hva bedrifter, husholdninger, myndigheter og professorer har om frontfagets status.
Holder den eller ei?
Spørsmålet alle nordmenn må stille seg, før de gir sitt anslag på inflasjonen, er om frontfagsmodellen vil få lov til å fungere like godt i gode år, som i de mange dårlige, hvor arbeidsfolk må ta til takke med fint lite. Og det i lang tid fremover.
Jentene på gølvet trenger ikke bekymre seg så mye for inflasjonen det neste året, da arbeidslivet har et ekspertpanel i Det tekniske beregningsutvalg (TBU) for lønnsoppgjørene. I motsetning til lønnstagere i andre land, som må gjette på slikt selv, har vi en rimelig treffsikker gjeng som gir folk vettuge forventninger til hvor mye prisene vil stige i nær fremtid.
For all del, TBU-gjengen bommer ofte de også. Når en tredjedel av konsumprisindeksens kjerneinflasjon består av utenlandske varer og tjenester, er det ikke alltid like greit å treffe. Særlig når verden er så volatil som den er i vår tid.
Men egentlig er denne type usikkerhet nok et argument for at arbeidsfolk velvillig overlater gjetting på inflasjonen til betrodd ekspertise.
Tror arbeidere på frontfagsmodellen vil de akseptere at kjøpekraftsutviklingen over tid vil svinge med konjunkturene rundt en trend som stiger i takt med industriens overskudd. Mister de troen på frontfagsmodellen, blir det derimot alles kamp mot alle, med skyhøye lønnstillegg – bare for å sikre seg.
Og nettopp fordi de tror på at det går jevnt og trutt bedre for dem, men heller ikke mer, er kredittvekst og boligprisenes forløp svært så moderat. Ryker frontfagsmodellen, med tilhørende vill lønnsvekst, kommer kredittmarkedene også ute av balanse.
Norges Banks planer om å øke rentene vil ødelegge et godt oppgjør for lønnstagere i år etter flere magre år. Norges Bank skyter dermed en torpedo mot frontfagsmodellen.
Slik vil Norges Bank renteøkninger gi sitt bidrag til å ØKE inflasjonsforventningene i årene som kommer.
Det høres ut som småplukk, men det å forstå frontfagsmodellen godt og fortelle studentene om den på en korrekt måte, er viktig hvis den skal overleve. I siste instans er ikke slike modeller mer hardføre enn oppslutningen de har i befolkningen. Og skulle folk ikke lære om modellen på en fornuftig måte – ja da ryker den. Hvorpå inflasjonsbølgen kommer. Her har Bjørnland og hennes kollegaer et stort ansvar.
Sukk, en kommer tilbake til at vi holder på å miste nok en hjørnesten i grunnmuren for det norske velferdssamfunnet når vi nå ødelegger frontfagsmodellen.
Og hvem skulle tro at Norges Bank kom til å lede angrepet? Og det med profesoral kompetanse!
Er det å lov å drømme om en klokere pengepolitikk?